Ricky Gervais Live 3: Fame (2007)
User Rating: 7.6/10 (250 votes)
Ricky Gervais, mest kjent for britiske «The Office», driv også på med standup. Dette er den tredje runden med nytt materiale som har funne vegen ut på video. No har eg ikkje sett dei tidlegare, så kor vidt materiale her når opp eller toppar det eldre forblir uvisst for min del.
For å ta det gode først, Gervais er flink til å komme med grove slengkommentarar som blir morsomme fordi han ikkje held tilbake den spøkefulle tonen. Han legg også ein del opplysningar inn i vitsane sine og gjer det heile personleg på ein truverdig måte ved at han brukar seg sjølv som kjendis i senter for ulike begivenheitar. Fyren er smart, men tonar det ned fordi han ser litt slask ut. Når han kjem med treffande poeng blir det naturleg morsomt og han unngår den kunstige varianten som nokre tyr til, der dei tydeleg prøver å vere morosame.
Men Gervais fell likevel ikkje heilt i smak, mange av vitsane er eviglange og har ikkje gode poeng til å vege opp for tidsbruken, dessutan bør dei små anekdotane i seg sjølv vere morsomme for å gi det ultimate standupshowet, det er ikkje berre poenget som er bra. At showet er veldig britisk er vel ingenting å klage på, så sant du ikkje er norsk og går glipp av halve moroa ved at han snakkar om folk du ikkje har peiling på. At eg ikkje får dette med meg er på sett og vis min eigen feil som ikkje har satt meg inn i miljøet, men eg synst det er ein valid grunn til å trekke ned på.
Alt i alt byr dette på nok moro til å halde det gåande, eg blei litt skuffa etter å ha hatt generelt gode erfaringar med standup siste par åra, då eg har sett namn som Jimmy Carr, Sarah Silverman og Pablo Francisco. Har du veldig sansen for Ricky Gervais tvilar eg på Live-DVDane er bortkasta tid, her fall det ikkje meir enn sånn passe i smak.
Vurdering: 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10

«Scrubs» sin sjuande sesong blei skuffande kort, eg og sikkert mange andre såg fram til ein solid runde med sjukehuskomedien då dei i motsetning til sesongen før faktisk starta opp så tidleg som i oktober. Så kom streiken, tv-nettverket som var usikker nok frå før vingla endå meir og det var stor skepsis til om dei ferdiglaga episoden ville komme til å bli sendt. Heldigvis blei dei det, men elleve episodar er ikkje stort! No går rykta på høgt nivå at ABC har kjøpt opp serien og vil sende den frå hausten av, så det lovar bra for Braff og gjengen.

Denne gongen handlar det om ein korrupt diplomat, som på ulovleg vis har erverva seg 10 millionar dollar på sal av subsidiert fjellsmør til utlandet. Desse pengane skal vaskast reine i den norske avdelinga av Verdensbanken. Egon håpar å få tak pengane før dei kjem dit, men har ikkje rekna med Dynamitt-Harry. Han har vore i USA, og med underverda si hjelp har han gått omskuleringskurs og vorten forvandla til Data-Harry. Han veit no alt om datamaskiner og ny teknologi, og meiner at stetoskop og gummihanskar ikkje trengs for å gjennomføre eit kupp. Data-Harry har greidd å overtala Benny og Kjell til å verta med på laget hans, og dei er begge svært så engasjerte. Men då Egon set ein spikar oppi pluginntaket på datamaskina går heile datasystemet i stå, og Data-Harry vert rasande på bandemedlemmane og jagar dei på dør.
Bill er ein tapar. Han er småfeit, har ei kone som er utru og ein sjef som ser skikkeleg ned på han, dessutan er sjefen hans svigerfaren.
Etter å ha blitt kjent med Noam Baumbach som filmskapar gjennom «The Squid and the Whale» tilbake i 2006 var det knytt forventingar til den nye filmen hans som gjekk an å anskaffe på DVD (sone 1) allereie i i februar. No når kjem på kino her til lands gjer eg det som eg hoppa over i februar og skriv litt omkring den.

For å ta det kronologisk etter utgivelse startar eg med gjennombrotsfilmen til James Dean, og den einaste han sjølv fekk oppleve suksessen av mens han levde.
Dette er meir av ein ungdomsfilm enn den forrige, og sjølv om Dean storspelar her og, når den ikkje heilt opp på topp. Likevel er den nok betre kjent blant folk flest. Eg satte pris på filmen som underholdning, på grunn av spelet til James Dean og for ikkje å gløyme nydeleg bilde i flotte WarnerColors. Men eg har litt problem med å sjå på rollen til Dean som den største rebellen, han er meir ein rotlaus ungdom i mine auger, ein ung gut med gode intensjonar som har litt vanskeleg med å finne seg tilrette i samfunnet. Difor passar den norske tittelen ganske godt, som nettopp er «Rotløs ungdom». For å vege opp til sjuaren eg har bestemt meg for å gi filmen vil eg påpeike nok ein gong at fargane er storarta, den raude jakken til Dean er ein av dei flottaste raudfargane eg har sett på film. Også å anbefale, men ikkje i så stor grad som «East of Eden».
Dette er mest Elizabeth Taylor og Rock Hudson sin film, sjølv om James Dean får sin del av den 3 timar og 20 minuttar lange kaka. Bli med til Texas i den svarte gullalderens spede begynnelse og opplev eit livslang ekteskap og ein ung manns veg til rikdom. Det er snakk om to sider her, ekteskapet mellom Taylors og Hudsons karakterar og Deans litt ville outcast på den andre sida. Filmen går seg godt til i lengden, som er ein krevande prøvelse for sofamusklane. Men så er det igjen den type film du forventar at skal vere lang, stor, påkosta, og det går seg godt til. Ein blir trekkt inn i handlinga og blir godt kjent med karakterane og omgivelsane. For å ta Dean i betrakning, sidan innlegget her skulle handle mest om han, så hamnar han litt i skyggen reint tidsmessig her, ganske naturleg med tanke på filmens hovudhistorie, men med storarta skodespel skulle eg gjerne sett meir til han. Har du tid så ser du denne filmen også! Ikkje heilt oppe ved sidan av «East of Eden» denne heller, men hakket betre enn «Rebel Without a Cause».
Som dei fleste har eg sett «Friends» på TV2 i løpet av åra, aldri fast, men likevel nok til å kjenne både ulike karakterar og storylines. No har eg altså starta så smått på serien i kronologisk rekkefølge, og tankane etter å ha sett første sesong er følgande.
Eg var ikkje klar over, men «You’ve Got Mail» frå 1998 med Tom Hanks og Meg Ryan er ei nyinnspeling av den klassiske perla, «The Shop Around the Corner» frå 1940. I originalen, som eg nyleg har sett, har me James Stewart i herrerollen som Alfred og Margaret Sullavan som Klara, viss brevkorresponderar med kvarandre utan å vere klar over at dei er kollegaer i den same butikken, som forresten ligg i Budapest. Forholdet mellom desse to i butikken er det motsatte av kva breva betyr for dei, noko som på si side gjer dette til ein film ein lett får tak på ideen til.
«Justice League: The New Frontier» er den andre filmen i rekka av rett-på-video samarbeidsproduksjonar mellom DC Comics og Warner Bros. Planen er at DC Universe Original Animated Movies, som serien av filmar går under, skal komme med 2-3 nye filmar kvart år. Hittil er det «Superman: Doomsday» som eg nyleg har sett og denne filmen her som har blitt lansert.
(0 hittil)