Buffy the Vampire Slayer sesong 1
12 episodar.
«Buffy the Vampire Slayer» har lenge vore eit merkbart hol i min generelle kunnskap til tv-seriar. Forguda av nokon, elska blant andre og misforstått eller mislikt av andre igjen, ungdomsserien har sett spor med sine 7 sesongar.
Sarah Michelle Gellar spelar Buffy, ei tenåringsjente med trøbbel i bagasjen når ho kjem til ein ny skule. Tildelt rollen som “the vampire slayer” ved fødsel av er ho nødt til å stå ansikt mot ansikt med overnaturlege vesen av alle slag. Gitt i eit typisk highschoolmiljø, gjennomført på ein ikkje fullt så typisk måte. Samanlikna med andre ungdomsseriar gledar «Buffy» stadig med å styre unna klisjear, etter bevisst å ha bygd opp så publikum trur dei veit kva som vil skje. Utført på ein naturleg måte så ikkje hovudvekta endar på overraskingsmomentet, til fordel for flyten.
Budsjettet kan ikkje ha vore det største, samanlikna med dagens effektar og kulisser, miljøet blir i blant litt statisk, men kor mange seriar er ikkje slik? Det har sjølvsagt ingenting eller svært lite å sei, spenninga og dramaet forbetrar seg stadig utover sesongen og endar i ein forrykande sesongfinalen.
Det eg beit meg mest merke i var korleis stereotypane gjerne gjekk ut av skalet sitt, kor smart dette er skrive i forhold til forventingane, at manglar og halvgjorte gjennomføringar her og der ikkje har så mykje å sei. Eg reknar eigentleg med at det berre kan bli betre etter kvart som barnesjukdommane er kurert.
Hører vel egentlig til de som synes Buffy er litt overvurdert. Joss Whedons to største kreasjoner er uten tvil Firefly og Astonishing X-men.
Likevel er vel førstesesongen et godt stykke unna Buffys gullalder, så du har mye å glede deg til. Bedre enn Once More with Feeling (som vi kikket litt på i Katakombene) ble det imidlertid aldri.
Buffy har mykje for seg, men å forgude den på nokon måte vil eg nok ikkje gjere. Første sesong av andre seriar har gitt meg mykje meir enn denne. Det tok ei stund før eg kom godt nok inn i Buffy følte eg. Likevel, eit eller anna i måten det var laga på fekk meg til å ha trua på framtidige sesongar. Fint du bekreftar det! :)
Joda, det blir bedre enn Once more with feeling. Episoder som Hush (skummel og innovativ) og the Body (sår og trist) er tv-historie.
Om jeg må være ærlig er nok sesong 1 den svakeste av alle sesongene, men det gjør den ikke dårlig. Jeg må innrømme at jeg er blant dem som forguder Joss Whedon, men elsker selvsagt Firefly langt høyere enn Buffy. (Nå er det vel ingenting jeg elsker høyere enn Firefly). Alikevel må jeg innrømme at jeg er meget glad i serien om vampyrdreperen, selv om Buffy selv (med untak av Riley) er den karakteren jeg liker dårligst. Bare vent til Spike dukker opp! Da blir det moro!
Iversen, du glemte Restless. Restless er poesi. Ren poesi. Og The Body vil jeg gå så langt som å kalle et kunstverk som er vakrere enn mange filmer med mye større budsjett som handler om det samme. Aldri har jeg sett noen fange følelsen av sorg så godt som Joss gjorde i den episoden. Nå liker jeg og Fool For Love og Superstar veldig godt og, men det kan ha noe å gjøre med min kjærlighet for Spike og Jonathan.
Pokker, nå fikk jeg lyst til å se Buffy igjen!
Har akkurat komme så lang i sesong 2 no at Spike har dukka opp :) Joss Whedon er helt! Han har regissert episoden av The Office som dukkar opp i USA denne veka, ser fram til det om han gjer noko annleis.
Spike! Min elskede Spike! Du bør legge merke til at han egentlig bare skulle være med i noen få episoder og så bli drept, så han starter som gjennomført kul. Når de skjønner at de må ha mer av han begynner de å gi ham litt lag.
Jeg har desverre ikke sett The Office ennå (så mange tv-serier, så mye tid som brukes opp på internett i stede), men jeg har sett denne promoen for Joss Whedon episoden som nesten gir meg lyst til å skru av dataen og ta en titt:
http://youtube.com/watch?v=Yi0xeFyhlns
Den episoden (s03e16) der var morsom! Visste faktisk ikkje at den òg var Whedon sin. Får håpe den kommande episoden (s04e06) blir like bra. (Ref. til YouTubevideoen)