(IMDb)

(Ness:) Min gode venn Sondre har opplevd «Cloverfield» på godt og vondt. Ekspertar påstår det hjelp å snakke om vonde opplevelsar, eg har difor pressa Sondre til å skrive om filmen. Baktanken er klart egoistisk, eg fekk ikkje tid til å bli med Sondre og («One Man Army») Mario på denne, og ein god anmeldelse er ein kinobillett spart.

Jeg husker med blandede følelser hvordan jeg som liten gutt måtte ta bilsyketabletter for ikke å spy bilen til pappa full av halvfordøyd spagetti når vi skulle ut på lang biltur. Heldigvis har jeg vokst av meg det å bli kvalm når jeg kjører bil - iallefall trodde jeg det. Nå kan det imidlertid vise seg at det er kinoturer jeg må medisinere meg litt bedre for å takle!

«Cloverfield» er som en fyllevideo med verdens største budsjett. Handlingen foregår i New York, og bærer et dokumentarisk preg noe à la det vi har møtt i filmer som «Blair Witch Project». En filmtape som har blitt funnet i området rundt Manhattan inneholder forstyrrende bilder av hvordan storbymetropolen har blitt invadert av et monster som får Godzilla til å fremstå som en av de syv små dvergene. Tapen - som starter med at en gjeng unge mennesker feirer sin venn og bror fordi han skal flytte til Japan og starte i en spennende ny jobb - utvikler seg etterhvert til et spektakulært monster-fyrverkeri av en kompaktkameraproduksjon hvor våre venner må flykte fra tidenes - kanskje - mest voldsomme filmmonster.

Siden hele filmen vises i 1. persons perspektiv og kameramannen selv er en del av den aktive handlingen, er det ikke til å unngå at det blir en hel del risting og bevegelse i bildet. Her kommer vi tilbake til min historie som tørrlagt spyholiker, og jeg kjente at jeg ble direkte kvalm under kinovisningen på grunn av måten ting er filmet på. Spy gjorde jeg heldigvis ikke, men det setter en beklagelig demper på filmopplevelsen dersom man opplever det samme som meg mens man ser på.

Sett bort i fra dette er «Cloverfield» både spennende og vellaget, med gode effekter som kanskje blir enda mer spektakulære fordi det hele blir fremstilt fra en amatørfotografs ustødige ståsted. Man føres mye nærmere handlingen og føler mer på fortvilelsen og redselen enn man har en tendens til å gjøre der produksjonen er lagt i 3. persons synsvinkel. Fraværet av musikkspor er også med på å gjøre det hele mer «ektefølt», selv om handlingen selvfølgelig er så hinsides usannsynlig at man aldri vil kunne falle for å tro at det hele er, eller kunne vært, virkelig.

«Cloverfield» kan absolutt anbefales. Det er en film med spektakulære effekter og dommedagstematikk som har blitt gjennomført på en ganske så annerledes og spennende måte, den skiller seg utvilsomt ut i mengden. Husk bare å ta en pen dose bilsyketabletter før du benker deg foran skjermen!