Justice League: The New Frontier (2008)
User Rating: 7.5/10 (979 votes)
«Justice League: The New Frontier» er den andre filmen i rekka av rett-på-video samarbeidsproduksjonar mellom DC Comics og Warner Bros. Planen er at DC Universe Original Animated Movies, som serien av filmar går under, skal komme med 2-3 nye filmar kvart år. Hittil er det «Superman: Doomsday» som eg nyleg har sett og denne filmen her som har blitt lansert.
Forutan å vere knytt til det same superhelteuniverset har ikkje filmane all verdens til felles, Superman og Lois Lane som går igjen i begge dei to filmane hittil både ser annleis ut og har andre stemmer. Produksjonsmetoden er lik, men teikninga er annleis her. I følge Wikipedia har denne filmen vore truverdig mot stilen i originalteikneserien den er basert på, «DC: The New Frontier», med sine firkanta fingrar, musklar og kjevar. Dette er med på å bidra til å gi filmen eit tidsmessig korrekt preg då denne stilen gjerne er noko ein knyttar til eldre teikneseriar, og historien her går føre seg på 1950-talet.
Ikkje berre i form av teikningane gir «Justice League: The New Frontier» djubde til tidsepoken, i form av historie og sjølvsagt karakterane, heltesynet og mange små detaljar klarar filmen å få meg inn i eit modus som eg stort sett finn meg sjølv i når eg blar igjennom gamle superhelteblad. Dette til tross for at teikneserien filmen er ein adapasjon av kom ut mellom 2003 og 2004.
Handlingsmessig leverar dette i både pose og sekk, her skjer det nok heile vegen, som med 70 minuttar er knapp, men likevel lang nok. Det blir gitt god tid til oppbygging og dei viktigaste karakterane i Justice League, i forhold til historien, får verdige introduksjonar. Ein felles fiende som eg skal unngå å røpe noko meir om er det naturlege samlingspunktet som sidan utviklar seg til å bli senteret for filmens høgaste punkt på spenningskurva.
«Justice League: The New Frontier» manglar litt futt i kantane, men framstår som ein meir komplett og vaksnare film enn forgjengaren i serien. At den skal gripe tak i så mykje som den gjer er både positivt og negativt, det gjer at det ikkje finst eit dødpunkt i filmen, men gjer også at historien hoppar litt fort fram i blant.
Vurdering: 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10


Litt skeptisk til teiknefilmformat i denne samanhengen gav eg meg likevel i gong med «Superman: Doomsday», der stemma til Superman er Adam Baldwins («Firefly») og Anne Heche («Men in Trees») står bak Lois Lanes stemme.
Lena og Hannes har ei fortid i lag. Over tid har Hannes mishandla Lena i stadig større grad, noko som til slutt har resultert i at han endeleg blei innsatt.
I «Den Man Älskar» handlar det om menneske som blir styrt av impulsar framfor avgjersler gjort på logiske resonnement. Lena gløymer, Hannes gir etter, Alf kjem heller ingen veg tross oversikta over fakta og delvis utanforståande i forholdet mellom Lena og fortida hennar. I den håplause tragedien som utfoldar seg er det fråveret av forventa utvikling i bilderamma som gjer dette uthaldeleg og ikkje frustrerande. Om ein anar kvar dette kan gå vil det aldri bli for mykje av dveling rundt det. Ein kan fint sei at det ikkje dreiar seg så mykje om kva som skjer som det dreiar seg om kven som er involvert.
Temaet er mishandling og det handlar både om den mishandla og mishandlar samt personar med tilknytning til desse. Det blir ikkje forsøkt gitt ei forklaring på tankane den mishandla, Lena, sit med, så mykje som det faktum at ho er stappfull av tankar av alle slag. Her er det opp til publikum å bestemme kva som er det viktige.
Eg er redd dette blei litt bleikt i forhold til potensiale. Filmen ligg nær å vere verkeleg god, men taper på feige utvegar og kunne gjerne ha vore endå tyngre og dystrare. I fleire tilfelle under filmsjåinga sat eg med nervøs og ubehageleg kjensle som vitnar om godt laga film, etterkvart gjekk det derimot opp for meg at forløpet var satt og forbi dette punktet klarte ikkje filmen å halde på den heilt store interessa tross det sterke temaet. Slutten blei difor likegyldig, noko som sjølvsagt ikkje er bra.
30 Rockefeller Plaza i New York, også kjent som The Rockefeller Center, er bygningen der NBC Studios ligg. «30 Rock» er ein komedie om liksom-tv-showet «TGS with Tracy Jordan» med Tina Fey og Alec Baldwin i hovudrollane. Tina Fey spelar Liz Lemon som er produsent for tv-showet, Alec Baldwin er sjefen hennar igjen og Tracy Morgan spelar Tracy Jordan.
Med Ingmar Bergman og Federico Fellini som forbilde (Woody Allen hadde ved eit punkt i produksjonen tankar om å kalle filmen «4», fordi den ikkje var halvt så god som «8 1/2») har Allen satt seg til å fortelje historia om ein oppdikta filmskapar, Sandy Bates. Bates har hatt stor suksess innan komediesjangeren, no vil ha lage seriøs film. Fanbasen hans er dedikerte og følger med uansett. Under ein liten filmfestival med berre Bates’ filmar følger me personen i notid, fortid, på film og under festivaltiden. Persongalleriet er fyllt med fargerike personar, tross at filmen er svart/kvitt, og dei fleste statistane er bisarre menneskeskapningar, karikaturar kan ein sei, mykje hjulpe fram av kamerabruken. «Stardust Memories» er noko for seg sjølv, fell ikkje heilt i smak her, men er nok likevel ein av Allens meir gjennomtenkte filmar og blant mannens eigne favorittar. Som tilleggsopplysning kan det vere greitt å nemne at dette ikkje er meint som eit autobiografisk verk.
«September» kan minne litt om Allens tidlegare og seriøse film, «Interiors», i måten den har gjort depresjon til eit sentralt tema og rollen miljøet har for å forsterke kjensla av å ikkje vere heilt heime - ikkje direkte kaldt, men litt kjølig. På ei anna side er «September» ein lystigare film med meir fokus på forviklingar i situasjonane som oppstår når menneske møter kvarandre og ikkje har kontroll over kven dei forelskar seg i, dette gir rom for både tristheit og komedie i det lukka miljøet av eit hus handlinga føregår i. Her var Allens intensjonar å lage eit «teaterstykke på film», med fleire lange tagningar og minimalt av effektar. Mia Farrow passar ganske godt inn i rollen som kvinne i ein tung livsfase, ho er ein plass i mellom å vere håplaus, trist og irriterande irrasjonell, ei slitsom kvinne å ha med å gjere, plakaten hintar til ein bipolar mentaltilstand. Dei andre rollane i filmen er med på å nøytralisere ho og balansere persongalleriet til å gjere dette til ein roleg filmopplevelse framfor eit stressande forviklingsdrama.
Ein ganske grei film som travar i veg med Allen i velkjent rolle, ein god dose humor og ei varm historie. Allen spelar mannen med skurr i ekteskapet som tek ei prostituert som venn i ein tyngre periode i livet, den prosituerte er ved sidan av å vere mora til hans adopterte son ikkje særleg skarp, men eit godt motstykke til sportsjournalisten Allenspelar. Filmen er passe overfladisk satt opp mot Allens meir sinnsdjupe filmar, han leverar lite av seg her forutan skodespelet sitt. Mangelen på substans gjer at ein sit igjen med lite etterpå, men det unngår å bli ein dårleg film på grunn av humoren og varmen. Mest synd er det at slutten kjem altfor forhasta og blir altfor snill sett i perspektiv av livskrisa sportsjournalisten eigentleg befinn seg i. Det er kanskje å forvente ein så enkel slutt når filmen elles ikkje er spesielt djup.
Ein film med Winona Ryder går automatisk godt i hus hjå meg, iallfall hittil, dessutan gjer Kenneth Branagh seg veldig godt som Woody Allen-karakteren som i filmen er Lee Simon. Han er like forvirrande, usikker og nevrotisk som Allen sjølv ville ha vore, samtidig som han er eit nytt ansikt i Allen-samanheng. Nydeleg filma i svart/kvitt og med eit lass, nei hav, av kjente ansikt i gode bi-rollar blir dette akkurat nok kunstfilm som det blir ein hyllest til kjendisar. Sett som ei rekke enkeltsekvensar er denne filmen interessant, måten den grip tak i to personars liv i kjendisverden etter ei skilsmisse i form av mange separate deler gir eit litt oppstykka preg, utan at det blir vanskeleg å henge med på nokon måte. Når det kjem til heilheita saknar eg altså noko meir, forutan å handle om livet til celebre personar på ein god måte og glede med bl.a. eit par stjerner frå «The Sopranos» skulle eg ønske det var eit eller anna ekstra som tok filmen opp på eit høgare nivå.
«Funny Games U.S.» er ei amerikansk nyinnspeling av den austerrikske filmen «Funny Games», så lik originalen som det kan bli visstnok, utan at eg har sett originalen for å kunne bekrefte det er det opplyst at den amerikanske er ei såkalla shot-for-shot nyinnspeling. Regissøren er den same, manus er ikkje tukla med, alt er lagt til rette for at Michael Haneke får fram sine intensjonar med «Funny Games» i nyinnspelinga av sin eigen film. Som intetanande ovanfor originalen er det ikkje opp til meg å dømme kor vidt den eine eller andre er betre, lat amerikanarane få seg ei god nyinnspeling for ein gongs skuld. Joda, det finst vel fleire…
Så var det igjen på tide med eit gjensyn av denne altfor korte serien, som utruleg nok fekk ein film som oppfølgar og usannsynleg, men forhåpentleg får endå meir i framtida å vise til. Eg lever i håpet.
Monster er frå Venus, menn frå USA. Eit romskip hamnar i havet utanfor Sicilia, tross størrelsen skapar det ingen farefulle bølger for dei nærliggande fiskebåtane. Dei ombord i den eine klarar på mirakuløst vis å hente ut eit par overlevande gjennom eit meteorittfororsaka hol som har openbart seg på havnivå. Romskipet viser seg (sjølvsagt) å vere ein amerikansk oppfinnelse og har akkurat karra seg tilbake frå ein hemmeleg ekspedisjon frå Venus. Med seg har dei levande venusliv til å forske på. Forskingsobjektet vekst drastisk og rømmer, eit monster er laus! Morsom film, kult monster i stop motion, litt enkel, men på ein god måte. Artig at dei involverte har eit svar på alt og alltid i seinaste laget. Filmen byr aldri på utfordringar og blir litt einsformig i lengden, det er nok grunnen til at dette aldri fall skikkeleg godt i smak her.
Der «20 Million Miles to Earth» strir med utanomjordisk monster på nasjonal skala har lokalbefolkningen i Perfection problem med underjordiske monster i «Tremors». Kevin Bacon og Fred Ward spelar kameratparet som er ein dag for seint ute med endeleg å forlate ørkenbygda, dei kjem ikkje langt. Brått dukkar det opp ein bråte med mystiske vibrasjonar og etter kvart, som plakaten viser, noko meir. «Tremors» spelar lenge på det ukjente og blir såleis meir spennande enn om det gjennom 90 minuttar skulle ha vore monsterblotting og gørr. Med mykje enkel humor, eksplosjonar og skyting, og ikkje minst litt overdreven stemningsfyllande filmmusikk er det ingen tvil om at dette er ein kommersielt retta film. Nokon har tydeleg sett vinsten i å fortsette og det har sidan komme tre nye filmar (på video) og ein tv-serie (1 sesong) basert på «Tremors». Eg gir meg etter denne, synst ikkje det var det heilt store og kan umogleg sjå for meg at ein oppfølgar utan Kevin Bacon. Likevel går det i hamn med nokre av ideane, kombinasjonen Bacon/Ward er passe morsom og eg klatrar opp på ein 6ar.
(0 hittil)