24 episodar.

Som dei fleste har eg sett «Friends» på TV2 i løpet av åra, aldri fast, men likevel nok til å kjenne både ulike karakterar og storylines. No har eg altså starta så smått på serien i kronologisk rekkefølge, og tankane etter å ha sett første sesong er følgande.

«Friends» er morsomt. Det er stort sett noko å smile over heile vegen, og det var det eg var på jakt etter. Utan å gjere dette om til eit innlegg av den typen så kan eg vel også konstantere at eg har sett betre komediar. «Friends» har ikkje, så tidleg i fasen iallfall, det som skal til for å hekte meg og kaste meg over neste episode, her må mi eiga lyst for komedie stå åleine. For min del var det akkurat ein slik serie eg var på jakt etter, noko som ikkje trakk meg så djupt inn i tv-land som andre seriar har gjort den siste tida, eg var altså berre på jakt etter noko morsomt.

Lite trengs å bli sagt om «Friends» med tanke på handling, karakterar, oppbygging. Det er klart at serien har vore med på å danne trendar i ungdomsmiljøet eg var ein del av, for her er det lett å kjenne igjen uttrykk og måtar å uttrykke seg på, likevel om det no er amerikansk.

Planen min, for å skulle høyre litt seriøs ut, er å fortsette på serien. Eg likte altså første sesong godt nok til å få lyst til det. Likevel om eg ikkje er så nøyen på det akkurat no så reknar eg med serien blir endå betre bearbeida på dramadelen utover, då eg veit nokre av vegane historien vil gå etter kvart.

I morgon er det forresten akkurat 4 år sidan avslutningen på 10. sesong!