Olsenbanden og Dynamitt-Harry mot nye høyder (1979)
(IMDb)

Den tiande filmen om banden og den siste frå 70-talet. Frå 1969-1979 vart det laga ein Olsenbanden-film kvart år (med unnatak av 1971). Dette er ein av dei betre filmane i serien, men den har dessverre ikkje fått så mykje omtale som nokre av dei føregåande filmane.
Ein tidlegare høgt betrudd tenar i Oljedirektoratet, no finansmeglar, Brock-Larsen (Arne Aas) vil ha tak i ein mikrofilm som inneheld opplysningar om nye oljeførekomstar i Nordsjøen. Desse vil han selja vidare til eit tysk storkonsern for 100 millionar tysk mark. Egon Olsen skal gjennom sin kontakt få 10 % av denne summen. Banden bryt seg inn hjå Oljedirektoratet og får tak i filmen. Alt ser perfekt ut for banden, heilt til Egon overleverar filmen til Brock-Larsen sjølv. Brock-Larsen meinar at Egon veit for mykje, og er lite lysten på at Egon og banden hans skal få sine delar av salsummen. Han får sin kompanjong, Roy (Lasse Kolstad), til å ta seg av Egon. Han prøver å gassa han i hel, men heldigvis kjem Benny og Kjell og reddar bandeleiaren sin.
Egon må no koma på nye påfunn for å få tak i mikrofilmen og pengane. Han har ikkje tenkt å gi seg utan kamp med ein slu finansmeglar. Som ikkje det var nok har også politiet fått kjennskap til saka. Dei hentar Hermansen frå stallen han har jobba sidan sist. Politileiinga meiner han er den einaste som kan hamla opp med banden. Dermed er Hermansen på sporet av favotittbytttet sitt, Olsenbanden, nok ein gong.
Etter 10 år med mykje av dei same skodespelarane og med Knut Bohwim som regissør i 8 av filmane, skulle ein tru det var ein viss slitasje i Olsenbandenhandlinga. Men med rutinerte og profesjonelle skodespelarar i 50-60 åra leverer gjengen nok ein gong varene. Det er ein rekkje artige scener i denne filmen, m.a. med ein sint mann med helsetrøye (Willie Hoel si siste rolle i Olsenbanden-filmane, sjå her) og scener med ein Harald Heide-Steen Jr. i storform. Artig å sjå kor stadig mindre motivert kriminalbetjent Hermansen (Sverre Wilberg) er til utføra politiarbeidet sitt. Han likar betre å fortelja om interessa si for fisking til sin kollega Holm (Øivind Blunck) enn å oppklara saka. Kan likevel seia at han denne gongen på ein eller annan måte lukkast for første (og einaste ?) gong, utan å røpa for mykje.
Filmen har sine svake sider også, m.a. er scenene på toppen av SAS-hotellet vel langdryge, i tillegg til at det er vel usannsynleg at fleire politimenn ikkje greier å ta igjen ein løpande Egon i slutten av 50-åra. Manuset, skrive av Sverre Holm og Øyvind Thorsen, er derimot friskt og byr på fleire godbitar. Musikken av danske Bent Fabricius-Bjerre passar glimrande til denne typen film, og gjer sitt til at filmen held seg godt sjøv om den er nesten 30 år gamal. Filmkritikarane var forøvrig meir positive enn vanleg til Olsenbandenfilmane, og begrunna det med m.a. eit godt og opplagt manus. Mi vurdering er at dette er blant dei 5 beste Olsenbanden-filmane, så skal du sjå ein Olsenbanden-film er denne filmen eit godt val.
Vurdering: 8 av 10


Då eg skulle sjå «In the Valley of Elah» på kino tidlegare denne månaden hadde eg ingen forventingar eller tankar til kva den skulle vere. Den faktiske grunnen til at kinobesøket fall på akkurat denne filmen var at ingen av dei andre filmane freista. Men kva gjorde det når Paul Haggis skulle stige opp i så måte frå holet han grov seg sjølv ned i med «Crash» i 2004.
Nok ein sesong av «That ’70s Show» har gått unna som berre pokker, dette er ein av dei ultimate seriane av typen der ein hoppar på neste episode med ein gong, grunna kort lengde på cirka tjue minuttar og slag i slag med ting som skjer i kvar episode.
Den har blitt kalla prototypen på blockbusterfilm, stod ubeseira på Oscarfronten med 8 belønningar i 20 år, skal visstnok vere filmen med mest solgte billettar i USA og ligg på dei fleste prestisjetunge topplistene (AFIs mellom anna). «Gone with the Wind» har definitivt satt sine spor i filmhistorien.
«Bag Boy» eller «National Lampoon’s Bag Boy» som den den i stor grad vil vere nemnt som i dei aktuelle samanhengane er ein film du i stor grad av sannsynlegheit ikkje kjem til å høyre noko om eller sjå, om du ikkje skulle snuble over eit billegstativ i bakerste hjørne av bensinstasjonen eller aktivt oppsøke nye filmar frå «National Lampoon» i ny og ne. Eg er verken eller, då eg kom over tittelen på ei lanseringsliste, men kan nok samanliknast med stativsnokarane om nødvendig.
«The Dead Zone» er resultatet av eit screenplay basert på ein Stephen King roman som har hamna i hendene på regissøren David Cronenberg, ein av regissørane eg dei par siste åra har valgt å gradvis ploge meg gjennom filmografien til. Her har ein 40 år gammal Christopher Walken fått hovudrolla og av birollar har me bl.a. Martin Sheen og Tom Skerritt.
Laura Linney glødar i ein elles middelmådig film.
«The Lookout» har stort potensiale, men klarar berre til ei viss grad å oppnå det.
Gjennom tidene har grupper av skodespelarar som opptrår i same filmar gjerne blitt kalla «packs», av slike har me Rat Pack, Brat Pack og Frat Pack. Er Judd Apatow senter for den nye store «packen»? Fleire av dei populære engelskspråklege filmbloggane har fått for seg dette, eg stiller meg derimot kritisk ettersom Apatow har gått veldig mykje ut til sidene siste par åra med å produsere framfor berre å samle kameratane sine framfor kamera i komediane sine. I «Drillbit Taylor» finn me han igjen på produsentsida, Seth Rogen som har det med å dukke opp i samanheng med det Apatow gjer har vore med på manussida her, men sett bort frå dette er det ingen kjente framfor kamera anna enn Owen Wilson, som på si side høyrer eller høyrde til Frat Pack (Ben Stiller, Will Ferrell, mfl.). Siste året har det derimot vore snakk om at Frat Pack som det brukte å vere ikkje eksisterar lengre, tross at nokre av dei i gjengen har det med å spele inn i film i lag. Diskusjonen får bli usatt.
Belønna med Oscar, stabil på IMDb top 250 (innan topp 100) sidan lanseringa, det var ingen måte eg kunne styre unna denne på. Når eg i tillegg kom over ei bildesamanlikning med «Giant», ein anna film om olje eg nyleg kom over (også denne Oscarvinnar), så gjekk eg hardt inn for å sjå den. Eg blei heller ikkje skuffa, sjølv om likheitene med «Giant» er av overfladisk natur, «There Will Be Blood» er ein sterk film med lite dialog, mykje musikk og flotte bilde. I blant litt for mykje musikk, men fortsatt stemningsfull. Den taklar tidshopping bra og fortel historien på ein interessant måte.
Denne stillte eg heilt blank til, kanskje difor den overraska så positivt som den gjorde. Her er ei perfekt blanding av raseproblematikk, politi- og krimfilm og sterke rollefigurar. Samspelet (eller motspelet!) mellom Sidney Poitier som Det. Virgil Tibbs og Rod Steiger som Police Chief Bill Gillespie er i øverste klasse, her er samtidig ei utvikling med at spenninga desse to i mellom aldri dør ut. Solbrillene til Gillespie og den stadige tygginga av tyggis tilfører filmen noko udefinerbart, men tøft. At opphaldet til Tibbs alltid ligg på kanten til å opphøyre gjer at heller ikkje omstendigheitene føles kunstig forlenga. Måten kriminalforskinga blir utført på i små porsjonar som den blir gjer at eg heile tiden ønsker å følge med vidare. Alt klaffar med denne.
At eg ikkje har sett denne før no vitnar om at eg stygt slaurete, ein så stor rolle som «Frankenstein» har spelt for både science fiction og skrekk gjer den til obligatorisk i filmkanon, om eg skal få smøre tjukt på. Det held nok sikkert å lese boka også, men med denne klassikaren valgte eg filmen. Historien er så kjent at dei fleste må ha komme forbi den i ei eller anna tolkning, eg har f.eks. lese ei i Donald Pocket. Her har du professor Frankenstein som skapar liv frå dødt legeme, og der denne skapningen, kjent som Frankensteins monster, går i mot skaparen sin. Tematikken er sentral i uendelege mange filmar i ettertid, bl.a. «The Matrix», «Terminator» o.l. «Frankenstein» er rimlege rett fram, men svært effektfull og ein utruleg fin film på mange måtar. Den får i stor grad fram tragedien i det heile og blir aldri tom monsterskrekk.
(0 hittil)