User Rating: 7.7/10 (21,445 votes)

Etter gårsdagens heller skuffande oppleving med «Raising Arizona» var det ein opptur å sjå Coens 1991-film «Barton Fink» med John Turturro og John Goodman. Grunnen til oppturen er så mange, men eg skal prøve å trekke fram dei mest sentrale grunnane til at eg fann «Barton Fink» å bli ein god film.

Noko av det første som slo meg som positivt var auge for detaljar Coenbrødrene har hatt når dei har laga filmen, stemninga på hotellet der store delar av filmen er godt gjennomført, kanskje berre toppa av «The Shining», mykje på grunn av alle detaljane forfattaren som er hovudpersonen (John Turturro) observerar under opphaldet sitt. Godt hjulpe av musikk her sjølvsagt.

Når det gjeld observasjonane som blir gjort framstår mange av dei som poetiske augeblikk der det aldri blir tomme bilde for oss publikum, det skjer noko i desse stille stundene (litt musikk her og då, ok) som gjer at tankane blir leia inn på baner som eg rekna med det er meiningen me skal bli leia inn på, utan at noko blir sagt.

Filmar om forfattarar er noko eg har sansen for, slik er det med den saken, her er heile historien enkel nok, men kombinasjonen av skriveblokk og mørk thriller (under overflata) gir eit spennande preg over ein film det eigentleg ikkje skjer så mykje i.

Når alt kjem til alt var det mest den gode stemninga eg beit meg merke i, det var ein fryd å ta inn over seg denne filmen.

Vurdering: 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10