Om Shanti Om (2007)
Bollywood er eit relativt uutforska område for meg, antall sette filmar frå India kan teljast på ei hand, noko eg finn finurleg då eg har likt alle godt nok. «Om Shanti Om» er hittil den mest typiske eg har sett, ut i frå bilde eg har danna meg av den typiske Bollywoodfilmen, ein standard dei andre filmane eg har sett i ulik grad har styrt unna. Om dette gjer «Om Shanti Om» til ein erketypisk Bollywoodfilm er likevel tvilsomt, sett behandlinga av filmproduksjonen i historien og den ofte veldig klare merksemda på tekniske grep. Å kalle det metafilm vil bli for sterkt, men det finst i blant snev av likskapar.
«Om Shanti Om» fortel historia om personen Om før og etter reinkarnasjon. Me startar 30 år tilbake i tid og møter han som Om Prakash Makhija, eit lite namn på rollelistene og utelukkande i enkle rollar. Etter reinkarnasjonen, ei tid satt til dags dato, møter me Om igjen som superstjerna Om Kapoor som har alt den tidlege Om drøymte om.
Elles involverar dette filminnspeling, mord, songnummer, masse humor, verdens største filmstjerne Shah Rukh Khan (SRK), mange andre indiske stjerner, fiksjonelle grep og meir enn nok til å fylle 2t 42min. Å fortelje filmens forløp ser eg på som ganske unødvendig, det er like greitt å ikkje vite for mykje på førehand. Personleg likte eg dette veldig godt, det var alt eg forventa og meir til. Masse god humor og faktisk spenning då eg aldri heilt visste kva retning ting ville ta, det skal nemnast at eg stilte ganske blank på kunnskapar om både folka i filmen og filmens handling på førehand.
Det er duka for ei god filmoppleving om du faktisk ønsker det.
Vurdering: 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10


At eg har fullført løpet seier ein del, som at eg har likt serien, at eg ikkje har blitt lei, at «Friends» går an å bruke 87 timar av livet sitt på utan å bli sinnsjuk eller emosjonelt nedbroten, at eg til tider har sett litt for mange episodar etter kvarandre då eg i tillegg til «Friends» desse tre månadane har sett andre tv-seriar, filmar og gjort ting utanom. At ting utanom i blant har gått på bekostning på «Friends»-sjåing, som denne dagen då eg skriv dette og ikkje har rukke anna etter jobb enn å ete middag, sett «Friends» og ete kveldsmat. Det får bli med dette.
Dei som fulgte serien over lengre tid kan eg forstå vil sette pris på ei avrunding som føregår gradvis over heile den siste sesongen, personleg synst eg seriens to-tre siste sesongar var ein tur på veg nedover, om likevel ikkje ein nedtur i ordets forstand. Den beste tida er mellom andre og femte sesong, her er humoren perfeksjonert, serien spelar ikkje altfor mykje på vaksne greier som bryllaup o.l. og slepp denne tippinga over mot å lage enkelte sekvensar som utelukkande er dramatiske utan vitsepoeng.
«Birds of America» er filmskapar Craig Lucas sitt andre forsøk på regissering, men i motsetning til «The Dying Gaul» frå 2005 har han her overlete manuset til ei relativt ukjent Elyse Friendman og konsentrert seg om regisseringa.
Dette relativt ukjent amerikanske dramaet frå 2006 handlar om livet i ein småby som blir gjenopplevd av den utflytta collegestudenten Mitch i forbindelse med ei graverd av ein tidlegare kamerat. Kip Pardue som spelar Mitch er, som ingen andre filmen heller, nokon distinkt hovudrolleinnehavar, han deler det å vere filmens senter med dei andre, tidlegare kameratane sine, spelt av Eddie Kaye Thomas («American Pie») og Josh Cooke («Committed»), men vinklinga mot historien føregår i stor del frå ein synsvinkel som kan opplevast som Mitch sin.
«Smart People» hadde potensiale i frå første stund eg såg klypp frå filmen, ei ung og smart Ellen Page, ein halvfeit og miserabel Dennis Quaid, eit stykke gammal Saab og Thomas Haden Church - den siste kombinasjonen sist sett i den eminente «Sideways», men det skal ikkje handle om vin denne gongen.
Ei kvinne i femtiåra hamnar i midtlivskrise og opplever at det meste rundt ho raknar eller forandrar seg. «Another Woman» er som den to år seinare «Alice» ein film om ei kvinne i ein fase av livet der situasjonen er trudd å vere stabil, men ting er langt i frå å vere på plass. Mens «Another Woman» er meir drama prøver «Alice» å gi ei humoristisk vinkling, men dei er endå tematisk like.
«Two and a Half Men» har stort sett fått godord fortalt om seg frå folk eg kjenner og frå mine vante, amerikanske nettsider om tv. Så til slutt måtte eg, styrt av nysgjerrigheita, strekke meg til å sjå kva denne populære sitcomen dreia seg om.
«Alice» er ingenting meir enn ein heilt grei Woody Allen film, den er vanskeleg å skrive om på ein interessant måte, men er heller ikkje på nokon måte blant dei mest interessante filmane.
(4 hittil)