Skadeskutt (1951)
Filmfortellingen «Skadeskutt» er et viktig bidrag til den vrangforestillingen som nok hersket i 1950-tallets samtid om sinnsyke, de asylopphold som måtte foreligge og menneskers uvitenhet i forhold til behandlingen av den såkalt helbredede. I sitt verk som en oppdiktet fortelling har «Skadeskutt» først og fremst et formål, her skal vi som dumme, dumme seere læres opp til å forstå hvor viktig det er å behandle de sinnsyke med varsomme hender uten å nedverdige dem.
I en av filmens sentrale roller finner vi arkitekt Wang, i dagligtale kalles han etter sitt fornavn Einar, som i de dramatiske åpningsminuttene forsøker å ta sitt liv. Einar, jeg tør kalle han dette ettersom vi får et meget personlig forhold til han etter hvert, blir lagt inn på et asyl hvor han skal få behandling. Else ved hans side er en tålmodig kone, hvis aldri gir opp håpet om å fa tilbake sin Einar i den tilstaden han engang var.
Det er den sterke moralen som driver «Skadeskutt», og hvordan skal det nå gå med arkitekt Einar «sinnsyk» Wang? Fortellerteknikken er tradisjonell med en introduksjon og en avslutning ved en doktor fra institusjonen der Einar hviler av seg galskapen, doktoren formidler den sterke budskapen og er oss tydelig overlegen med sine fagkunnskaper, noe han heller ikke legger skjul på. I mellom byrjing og slutt følger vi bokstavelig talt Einar fra byrjinga av galskapen til slutten.
Etter filmfortellingens slutt sitter jeg igjen med ny ervervet viten om den viktige rollen asylet har, om de ukontrollerbare ånder som hersker i et sinnsykt sinn og en stor respekt for de som forsøker å hjelpe, både profesjonelle og pårørende. Jeg føler nok også en avsky, om enn jeg vet at de ikke kan noe for sine holdninger, til de som fryser ute ferdig behandlede asylklienter.
Vurdering: 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10