Charlie Wilson’s War (2007)
User Rating: 7.5/10 (20,043 votes)
I «Charlie Wilson’s War» følger me kongressmannen Charles Wilson frå Texas frå den behagelege rollen som «ja-stemmar» i nasjonalpolitikken til engasjert kommunistforkjempar via indirekte krig ved å gi midlar til afghanske fredsforkjemparar som ligg i strid med Sovjetunioen.
Tom Hanks spelar Charlie i historien som er basert på ei bok som er basert på ei sann historie, Charlie er ein karismatisk og godt likt politikar, som igjen er glad i livet, alkohol og kvinner. Det ømme punktet for sistnemnte gjer at han blir overtala av høgreflankekvinna Joanna Herring til å aktivt auke støtten til covert-ops. som støttar afghanarane mot Sovjetunioen.
«Charlie Wilson’s War» er ein svært politisk film som sikkert er gjort langt lettare enn den faktiske historien, men fortsatt har nok budsjettsnakk, snakk om politiske og religiøse ringverknader og lobbysnakk til å skremme einkvar med sansen for ein enkel film om ein karismatisk person. Personleg er eg mest overraska over at det aldri blei kjedeleg til tross for at det tok si tid før ein får grep på det som knyttar filmen i lag, her er mange viktige personar og fleire bi-historiar blanda inn, så det er nok å halde styr på. Utan å vite det på forhånd ante eg eit Aaron Sorkin preg over dette, mannen som laga «The West Wing», og ved å finne ut at Sorkin har vore med på manuset i ettertid nikka eg annerkjennande til det.
Gradvis bygg filmen seg opp til å bli meir enn ei historie om ein mann med makt som får for seg å gjere noko fordi han kan, når filmen igjen når tilbake til utgongspunktet, opningsscena der Charlie Wilson blir utdelt ein ærespris, er det mange tankar ein sit igjen med, då filmen dreia seg om ein ting, men samtidig får fram at det alltid vil vere andre sider ved politikken som umogleg kan nåast alle på ein gong.
«Charlie Wilson’s War» er ingen høgdpunkt på filmlista mi, men viser seg å vere ein sterk politisk film med ein bodskap (eller fleire), og den gir ein del å tenke på. Hanks, Philip Seymour Hoffman, Julia Roberts, det er ingenting å utsette på desse. Om eg skulle finne eit problem er det at filmen kunne ha vore meir fokusert og kanskje gjort det litt enklare for å nå ei større målgruppe med bodskapen sin. På ei anna side kunne filmen fort blitt ein heilt anna og ikkje nemneverdig i heile tatt om dette hadde skjedd.
Eg konkluderar med at dette var bra nok, berre ikkje heilt min kopp med te.
Vurdering: 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10

Eg har aldri betrakta meg sjølv som eit Joy Division-fan, ikkje rart når eg aldri har høyrt særleg mykje av bandet, med andre ord har eg aldri mislikt Joy Division. Eit viktig poeng i forbindelse med filmopplevelsen min. Tidlegare i haust gav eg meg tid til å lytte gjennom albumslista og fann i så måte ut at det ikkje var så dum musikk, hadde eg gitt meg endå meir tid ser eg ikkje bort i frå at eg kunne ha blitt godt glad i Joy Division, men det er ei anna sak. Meininga var å få ein idé om kva musikk dette var, før eg skulle sjå Control.
Møte med regissør Anton Corbijn og skodespelar Sam Riley (som Ian Curtis) var mitt første. Gjerne når eg bevegar meg innpå nye namn i filmverden er det eg opplever dei største overraskelsane, utan forventingar eller tvil, samtidig er det så mykje lettare å godta skodespelarane i rollane sine. Control blei ekstra god då eg kom inn i rett modus ganske tidleg og slutta å tenke på det som ein film, då eg hadde klart å nullstille meg i forkant, og det at folk fall på plass ganske fort utan at eg blei sittande å tenke på andre ting, eg har ein tendens til å la kjente ansikt sette fart på koplinga til andre filmar.
Måten ting aldri blir forsøkt forklart kvifor det og det skjer eller korleis Ian Curtis tenker, men overlatt til publikum å observere han og heller prøve å trekke slutningar sjølv med god, gammaldags fundering - utan å få bekrefte noko - gjer dette til ei god filmopplevelse som kan trekkast fram blant musikkbiografiar. Naturlegvis finst det handling som kan gi ei svært enkel forklaring på saker og ting, men det ligg ein mørkare natur i sinnet til Ian Curtis som får dette til å framstå som ein generelt meir interessant film enn berre ei reise frå undergrunn til populartitet.
«Superbad» er produsert av Judd Apatow, noko som er merkbart i stor grad på rollebestninga, merkbart er det òg at han ikkje har regien. To ungdommar (Jonah Hill og Michael Cera) har ein siste sjans til å ta ein skikkeleg highschoolfest. Desse to og dei andre karakterane er til å sette pris på. Filmen har hausta gode omtalar for å lykkast som meir enn rølpefilm, for å ha litt ekstra djubde, spesielt på det med karakterane. Eg er enig til ei viss grad, men filmen lenar seg nok i hovudsak på grove ord og tonn med faenskap, og det kan eg like! «Superbad» er hysterisk og betre gjennomført enn mykje anna i omtrent same sjanger og har ein ekstra verdi for Apatowfans, men er ingen gudsgåve.
«The Assassination of Jesse James by the Coward Robert Ford» er det stikk motsatte av «Superbad», dønn seriøs og dyster i bøtter og spann. Eg er ingen spesialist på western, så når eg seier at dette ikkje virkar som ein ekte western kan det godt vere eg er på jordet. Den gjer iallfall ikkje noko ut av å vere det, her er det ei god historie som tek all merksemda. Skytinga er fandenivoldsk rå, mindre tilstadeverande i filmen, men skikkeleg skarp på lydsporet. Saman med mange andre ting imponerte dette meg. Mest av alt likte eg filmen fordi den klarar å fortelje historia utan mykje dilldall, og at den fortsatt held høg stand etter det ustanselege skjer når den er sopass lang som den er. Skryt må også Brad Pitt og Casey Affleck få. «TAoJJbtCRF» er nok ein av dei mest komplette nye filmane eg har sett denne hausten og leverar over heile linja.
«The Searchers» skal visst vere ein av dei betre filmane med John Wayne, regissert av John Ford. Eg kan skrive under på at den er god. Filmen strekker seg over eit større tidsrom på ein roleg og elegant måte som rettferdiggjer endringane i forholdet hovudkarakteren Ethan Edwards (Wayne) har i forhold til niesa si. Niesa blei tidleg kidnappa av indianarar og er årsaka til søket i første omgang. Wayne er godt plassert, men står på ingen måte åleine. Jeffrey Hunter som ste-nevøen Edwards har følge av taklar overgongen frå ung og ivrig til meir reflektert på ein god måte. Handlinga er stabil og blir aldri kjedeleg. Dessutan er alt filma i flotte omgivelsar som skapar ei passande stemning.
«Wyatt Earp» er ein nyare westernfilm frå så seint som 1994 og med Kevin Costner i hovudrolla som Wyatt Earp. Det er tidlegare laga fleire filmar om denne vidkjente lovmannen, som ein av John Ford i 1946 («My Darling Clementine») og «Tombstone» frå 1993 med Kurt Russell. «Wyatt Earp» tek for seg livshistoria til mannen, ikkje berre enkelte periodar frå livet hans. Som dokumentariserande, Hollywoodisert westernepos fungerar dette godt. 3 timar er lenge, litt for lenge faktisk, men innstilt på ein lang film er det ingen tålmodigheitsprøve. Mange gode birollar gjer at det blir skapt ei heilheit som passar rundt Earp-familien og då spesielt Wyatt. At filmen heller ikkje forsøker å skape ein perfekt helt er ganske så forfriskande, den tek heller utgongspunkt i å prøve og forklare ulike val han tek med forhistorien hans. Om ikkje den beste westernfilmen, så likevel ein god ein.
«The Wild Bunch» hadde eg mildt sagt store forventingar til, nesten like store som til «The Searchers». Umiddelbart blei eg skuffa, då «The Wild Bunch» brukar lang tid på å klargjere kven som er kven. På ei anna side er innføringa meir naturleg og mindre tydleggjort enn i mange andre filmar, noko som tilfører filmen ei heilt eiga drivkraft, som om den styrer seg sjølv. Etter det som virkar som evigheiter, kanskje 30-45 minutt av filmen, begynnar det å forme seg for meg. Det meste er på plass og eg får glede av dei følgande skytesekvensane (som er ganske ville!), vala som blir gjort, samtalane som blir halde (dialogen er sterk og ideane til folk generelt smarte). Stort sett alt fell på plass og filmen om ein bande på rømmen nær og på grensa til Mexico blir berre betre og betre heilt til siste minutt.
Søndagsfilmen på NRK1 denne veka var Steven Soderbergh sitt portrett av Erin Brockovich, åleinemora som gjorde det stort i å bygge opp millionsøksmålet mot Pacific Gas & Electric Co. i 1993 på grunnlag av grunnvatnsforgifting.




(0 hittil)