Charlie Bartlett (2007)
User Rating: 7.3/10 (9,271 votes)
Smarte og rare Byrd Huffstodt frå «Huff», Anton Yelchin som han eigentleg heiter, har tatt det verkelege spranget frå tv til å lande hovudrolla i «Charlie Bartlett» på storskjermen. Dei som har sett «Huff» kjenner han som den intelligente, men fortsatt barnelege sonen til Hank Azarias psykologkarakter frå serien som velta over av kjente og briljante skodespelarar. I «Charlie Bartlett» har han teke på seg ei litt meir humoristisk prega rolle, men spelar fortsatt på å vere ei blanding av smart og endå ungdom.
Etter å ha blitt kasta ut frå sin n-te privatskule er Charlies einaste valmoglegheit offentleg vidaregåande skule. For å få elevane til å like han startar han personleg rådgiving på toalettet og sel medikament til trengande, der definisjonen av trengande kan vere litt diffus. Etter kvart som populariteten stig får rektor auga opp for Charlie som ei urokråke og går hardt inn for å øydelegge skuledagen hans og dei som set han høgt.
Grunnane til at «Charlie Bartlett» er ein knakande god film er fleire, Anton Yelchin er perfekt i rolla som Charlie Bartlett, guten med glimtet i eine auge og ei seriøse mine i andre. Kombinasjonen Yelchin og Hope Davis som spelar mora gir ein dødeleg god start som får den neste halvtimen til å virke morsom på alle moglege småting, utover det kjem stadig fleire sider til overflata og bidreg ved sidan av god humor å halde dette på eit høgt nivå. Klimpre- og songstunder ved pianoet på familien Bartletts store gods (fru Bartletts ord) fargar filmen ein gong i blant utover og er gull verdt kva kjem til Yelchins brå skodespelarstil, og kan vere like brå som mange av filmens alvorlege poeng.
Tom over på Captain Charisma’s Filmblogg har mange poeng i samanlikninga med John Hughes 80-talsverk «Ferris Bueller’s Day Off», men der den tek deler av årsakene til Ferris’ popularitet for gitt går «Charlie Bartlett» innpå korleis Charlie som person skal kunne få folk til å like han og korleis han lukkast. Filmen har meir alvorlege sider som gir djubde utan å stele alt fokus og den har ei enkel og effektiv kjærleikshistorie som heller ikkje trakkar i salaten på nokon som helst måte.
Både i tonesetting, behandling av karakterar - alle spelt på upåklageleg vis, oppbygging innan den personleg foretrukne lengda i komediesjangeren på 90 minutt, filmmusikk og type humor så fengar «Charlie Bartlett» så bra at eg umiddelbart fekk lyst til å sjå den igjen og ikkje kan anna enn å anbefale den vidare. Dette nokre dagar etter så eg utan å måtte tenke meg om lengre kan stå for mine ord.
Vudering: 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10

Bollywood er eit relativt uutforska område for meg, antall sette filmar frå India kan teljast på ei hand, noko eg finn finurleg då eg har likt alle godt nok. «Om Shanti Om» er hittil den mest typiske eg har sett, ut i frå bilde eg har danna meg av den typiske Bollywoodfilmen, ein standard dei andre filmane eg har sett i ulik grad har styrt unna. Om dette gjer «Om Shanti Om» til ein erketypisk Bollywoodfilm er likevel tvilsomt, sett behandlinga av filmproduksjonen i historien og den ofte veldig klare merksemda på tekniske grep. Å kalle det metafilm vil bli for sterkt, men det finst i blant snev av likheiter.
«Birds of America» er filmskapar Craig Lucas sitt andre forsøk på regissering, men i motsetning til «The Dying Gaul» frå 2005 har han her overlete manuset til ei relativt ukjent Elyse Friendman og konsentrert seg om regisseringa.
«Smart People» hadde potensiale i frå første stund eg såg klypp frå filmen, ei ung og smart Ellen Page, ein halvfeit og miserabel Dennis Quaid, eit stykke gammal Saab og Thomas Haden Church - den siste kombinasjonen sist sett i den eminente «Sideways», men det skal ikkje handle om vin denne gongen.
«Alice» er ingenting meir enn ein heilt grei Woody Allen film, den er vanskeleg å skrive om på ein interessant måte, men er heller ikkje på nokon måte blant dei mest interessante filmane.
Visse forventingar var knytta til denne oppfølgaren, kunne radarparet som fekk meg til å sjå «Harold & Kumar Go to White Castle» tre gonger innfri på nytt? Svaret blir ikkje så enkelt som ja eller nei.
«Mr. & Mrs. Smith» såg eg tilbake i januar, 2006, den gongen gav eg 6 av 10 og var generelt fornøgd med underholdninga, men må ha meint at den mangla det ekstra som skulle til for løfte den opp i den gode klassen. Av positiv omtale skreiv eg følgande:

Med Audrey Hepburn og Fred Astaire, regissert av Stanley Donen og gjort i fargerike omgivelsar fanga på Technicolor-film. «Funny Face», ein romantisk komedie musikal frå 1957 om møte mellom intellekt og den glamorøse modellverda.
Eg har tidlegare uttrykkt stor begeistring for John Huges sine fire første filmar, då spesielt «The Breakfast Club» som ved sidan av å vere ein god film er ein av mine personlege favorittar. «Ferris Bueller’s Day Off» hamna høgt på lista forrige gong eg såg den, men har sunke litt etter gjensynet.
«In Bruges» tek oss med til denne belgiske byen og på spørsmålet kvifor me er hamna i dette holet er svaret at våre to viktigaste karakterar har utført ein jobb og må søke dekning. I føringa som desse to mennene finn me Brendan Gleeson (som Ken) og Colin Farrell (som Ray), per dags dato vidt kjente skodespelarar og unødvendig for vidare presentasjon.
(2 hittil)