Jim Carrey: The Un-Natural Act (1991)
User Rating: 8.5/10 (117 votes)
Kva kan ein sei om ei standupkomikars akt anna enn at det er morosamt eller kjedeleg? Litt om stilen kan komme på bane og sette lys på kor vidt behandlinga av tema er bra?
Dei fleste som har sett 1990-talskomediane til Jim Carrey kjenner stilen hans, prega av svært mykje kroppsspråk og fakter, grimasar og eit breidt spekter av ulike stemmer. I standupsamanheng er dette gull verdt, iallfall for at det skal slå igjennom for vedkommande. Når ein komikar har både gode vitsar og i tillegg viser seg sjølv som ei energibombe som gir alt blir det skikkeleg gøy å sjå på. Det kan ikkje lukkast heile tida, men igjen, Carrey har talent. Han overdriv så det held og halve showet hans er nok fakter, men du verden kor artig det er å følge med på.
Undervegs kom eg til å tenke Pablo Francisco som også til ei viss grad brukar grimasar, kroppslege bevegelsar og slikt til å danne visuelle bilde knytta til historiane sine, ein utruleg morosam standupkomikar må seiast. Her virkar Jim Carrey endå meir spontan, tek det heile mange hakk lengre og hoppar i blant godt ut av boksen på kva han faktisk har snakka om, berre for å overraske publikum til å le ekstra.
Ei varm anbefaling til den som måtte sette pris på god, amerikansk standup.
Vurdering: 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10

Første del, «An Evening with Kevin Smith», kom i 2002 og er samansatt av materiale samla frå 5-6 ulike college som Smith besøkte, der han i høgtidleg tone svarar publikum på seriøse, mindre seriøse og useriøse spørsmål. Dei som kjenner filmane til Kevin Smith veit at det blir mykje banning og vulgært snakk i mannens nærver, og i løpet av denne videoen blir det så absolutt bekrefta. Dette betyr ikkje at det berre er kødd med opplegget, han har ein haug med gode, morsomme og interessante historiar og opplysningar å komme med, desse tenar på at han ikkje legg lokk på noko som helst i forteljingane sine. Av nemneverdige bitar som går an å gjenfortelje ideen rundt er då han i detalj fortel korleis han møtte kona si og hadde sex med ho første gong, korleis penisen hans under «gnikkinga» før dei tok av seg kleda skrapa opp på innsida av glidelåsen, men han likevel gjekk for samleie, sjølv om det etterkvart føltes som å putte pikken i batterisyre. Ein anna historie er når han brukar 10-15 minuttar på å fortelje om møtet sitt med artisten Prince som ein av dei sjukaste personane han har møtt.
Andre del, «An Evening with Kevin Smith 2: Evening Harder», er stort sett same opplegget, berre ikkje samansatt av mange ulike framtredenar. Her har du del 1 frå Toronto og del 2 frå London. Han gjentek ikkje seg sjølv og held det nesten like bra gåande som i den førre videoen. Alt i alt er ikkje det så mykje interessant her som i den førre, utan at eg kjem til punktet der eg kjedar meg heller. Det er fortsatt gøy, og det held seg sikkert bra gjennom den tredje slike samlinga som kjem snart, «Kevin Smith: Sold Out». Noko som var med på å gi denne boksen ein anna dimensjon er at kona til Kevin Smith, ei dame ved namn Jennifer Schwalbach Smith som har vore med i mindre rollar i både «Clerks II» og «Jay and Silent Bob Strike Back», er tilstades blant publikum under Toronto-besøket, og mora til Kevin Smith er tilstades i London - som blir ganske drøyt når han bannar og steiker og snakkar om intime detaljar frå privatlivet sitt i så stor grad som han i blant gjer. Tolk meg ikkje feil, det er ikkje tull desse videoane, dei er berre ein uhøgtidleg tone i forhold til det f.eks. Woody Allen ville ha holdt.
«Steep» angrip ekstremskisportens verd slik «First Descent» gjorde det med snowboard, viss du ikkje har sett «First Descent» så seier dette deg lite eller ingenting, men det betyr altså at «Steep» er ein nydeleg sportsfilm i behageleg tempo som tillegg vekt i sporten og miljøet rundt, nydeleg som i at det er proffe kameramenn og redigeringsarbeid og ikkje minst at filmen har fått musikk komponert for seg. Oppbygginga gjer også at det stadig blir meir dramatisk etter kvart som me følger sporten gjennom åra kronologisk med litt historie.
Visuelt slåande bilde med musikk komponert av Philip Glass gjer «Koyaanisqatsi» meir til ein lang musikkvideo enn nokon dokumentar, eller fleire samanhengande musikkvideoar. Ei stund er det imponerande, før eg mistar interessa, i løpet av dei 90 minuttane filmen varer blir eg vitne til gjennomtenkt fotoarbeid utan klar substans. Utan kommentarstemme eller plakatar kviler det heile på sjåaren som vitne. Temaet som knytar dette saman er definert i filmen sin undertittel, «Life out of balance», og dokumentaren kan også kategoriserast som eit dokumentarfilmessay av det meir poetiske slaget.
Tysdag er dokumentardag, eller har iallfall vore det fleire av tysdagane denne hausten. På forelesingsplanen stod den tredje filmen i trilogien om Stoffa og Kenta av Stefan Jarl oppført. Det vil sei, Stoffa døydde i løpet av forrige film, som eg saman med den første gjekk glipp av forrige tysdag.
Med «Ungdommens råskap» viser Margreth Olin korleis ungdommen på ein skule i Oslo oppfører seg, framfor kamera. For eit av dei mange problema til filmen er at det lett kan merkast i fleire av situasjonane som blir tekne med at ungdommen overdriv. Dessutan blir filmen aldri meir enn ungdom som lagar trøbbel, med eit par lyspunkt som viser at dei kan vere kreative når dei vil. Men dette er på langt nær med på å vege opp for noko. For Margreth Olin er ungdom ei gruppe menneske med dårleg oppførsel og ingen emne til å reflektere over saker. Når det skjer noko positivt er det fordi ungdommen synst det er morosamt, ikkje fordi dei innser at dei kan gjere godt.
Dagens andre dokumentar var gjennombrotsfilmen til Michael Moore, ein mann eg har eit anstrengt forhold til. Er det rart, etter å ha sett ein film som «Fahrenheit 9/11»? I say no more.
Peter Watkins er eit kjent namn innan dokumentarfilmsjangeren. «The War Game» ligg på kanten av det som blir omtalt som dokumentarfilm. Grunnen til det er at den legg fram eit “kva om” scenario framfor å omtale noko som faktisk har skjedd. Grunnlaget for dette “kva om” er basert på tilsynelatande mengder av fakta. Saman med vår bevisstheit om at dette skal vere ein dokumentar er det som gjer at det blir ein dokumentar. Utan at eg skal gå meir innpå dette vage skiljet til fiksjonsfilm.
Denne korte dokumentarfilmen sendt på IMAX-kino ein gong i tiden (i fjor altså), og er knappe 40 minuttar lang. Men 40 minuttar er tilstrekkande til å få fram hovudpunkta i kreasjonen av robotkøyretøya Spirit og Opportunity, deira ferd til planten Mars og dataen dei samla inn.
(0 hittil)