Beauty and the Beast (1991)
Blant det beste av eigenprodusert Disneyanimasjon siste 20 åra finn ein «Beauty and the Beast», historien om ein ung og kjekk prins som blir forvandla til eit beist, og berre kjærleiken til ei ung, vakker kvinner kan forvandle han tilbake.
Ved ein liten, fransk landsby bur Belle saman med faren. Både Belle og faren skil seg ut frå den gjennomsnittlege innbyggaren, men Belle blir likevel sett på som den penaste jenta der. Når faren skal på oppfinnarmesse og klarar å rote seg vekk, hamnar han ved slottet til beistet og blir satt i fange der. Hesten som slapp unna før han blei fanga kjem heim til Belle og ho følger den igjen tilbake til slottet, der ho går med på å bli tatt til fange i staden for faren.
«Beauty and the Beast» har det som eg forventar av eit slikt eventyr, trolldom, eventyrskapningar, ein person som ser forbi det som er på overflata og ein skurk som kjem tilsyne i form av dårlege menneskelege eigenskapar som egoisme og fordommar. Både fordi eg har sett filmen og fordi det ligg i korta veit eg kva som vil skje, viktig er det difor at det som skjer på vegen er både spennande og dramatisk og utført med ei stødig hand. Nokre songnummer som ligna på alt anna i Disneysamanheng krev litt ekstra å komme seg gjennom, ser eg forbi dette likar eg forteljinga godt, den brukar enkle og effektive grep til å fortelje ei trist, men ikkje deprimerande kjærleikshistorie, heile vegen med glimt i auge.
Nettopp fordi dette ligg nær fullkomment det beste eg har sett av Disney trekk eg sopass opp. Fullstendig klar over at eg har størsteparten av det eg vil tru er gullperioden frå ca 1940 - ca 1960 på skal-sjå-lista, som kan endre den alltid vanskelege talkarakteren sett i samanlikning.
Vurdering: 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10

«Batman & Robin» er blant dei mindre gode superheltefilmane, dette var eg fullstendig klar over før eg gav meg i gong med den, difor styrte eg også bevisst unna spor om kor dårleg den var, som poengskalaen på IMDb og andre anmeldelsar. At eg ville sjå den er eit ledd i Batman filmperiode eg er inni.
«Batman Forever» er eigentleg ikkje så mykje dårlegare enn forgjengaren, «Batman Returns», den legg seg på å vere ein heilt grei film, har sine små irriterande sider og nok fart og spenning til å halde det gåande som underholdning.
Oppfølgaren til Tim Burtons «Batman» frå 1989 med Michael Keaton er nok ein Tim Burton film med Micahel Keaton. Dei fleste spora frå forrige films handling er viska ut og det heile startar cirka like midt i kvardagen til Bruce Wayne som i «Batman».
«Alice» er ingenting meir enn ein heilt grei Woody Allen film, den er vanskeleg å skrive om på ein interessant måte, men er heller ikkje på nokon måte blant dei mest interessante filmane.
«The Dead Zone» er resultatet av eit screenplay basert på ein Stephen King roman som har hamna i hendene på regissøren David Cronenberg, ein av regissørane eg dei par siste åra har valgt å gradvis ploge meg gjennom filmografien til. Her har ein 40 år gammal Christopher Walken fått hovudrolla og av birollar har me bl.a. Martin Sheen og Tom Skerritt.
Laura Linney glødar i ein elles middelmådig film.
Tredje del ut i mitt firefilmarsløp av gjenståande Coenbrødrene-filmar er den fiksjonelle forteljinga om oppfinnaren av rockeringen.
«Big» er verken min favorittfilm eller spesielt nemneverdig, difor fekk eg lyst til å skrive om den. Midt i eksamensperioden med heimeeksamen og side på side om 11. september, musikk og globaliseringsteori er det greitt å avveksle med noko simpelt som å sjå «Big» eller skrive om «Big», og ettersom eg ikkje har lyst til å sjå filmen ein gong til blir det vel å skrive om den.
«Justice League: The New Frontier» er den andre filmen i rekka av rett-på-video samarbeidsproduksjonar mellom DC Comics og Warner Bros. Planen er at DC Universe Original Animated Movies, som serien av filmar går under, skal komme med 2-3 nye filmar kvart år. Hittil er det «Superman: Doomsday» som eg nyleg har sett og denne filmen her som har blitt lansert.
(1 hittil)