New Nightmare (1994)
Det er duka for den sjuende filmen i «A Nightmare on Elm Street» rekka. Wes Craven er tilbake etter stadig nedoverbakke for serien sidan han skreiv manus til den tredje filmen, «Dream Warriors». Med «New Nightmare» eig han ikkje berre registolen og skrivemaskina, han er også med i ei viktige rolle som seg sjølv. For «New Nightmare» er noko nytt når det kjem til «A Nightmare on Elm Street»-franchisen, Heather Langenkamp er ikkje Nancy og Robert Englund er ikkje Freddy, dei er seg sjølv, enn så lenge.
Det har gått ti år sidan den første «A Nightmare on Elm Street» og tre år sidan Freddy blei drept for godt. Du ler kanskje litt der, korleis kan Freddy forbli død? For å gjere saken meir interessant kan me heller stille oss spørsmålet korleis Freddy igjen kan bli levande. Men Heather spelar altså Heather, gift og med eit barn, me trår inn i livet hennar i ein periode der boligområde med omegn er prega av mange mindre jordskjelv, i tillegg har Heather hatt eit problem med telefonterror.
Etter kvart får me vite at Wes Craven jobbar med ein ny «A Nightmare on Elm Street» film. Fyren Heather er i kontakt med gjennom New Line Cinema seier at nye mareritt har fått Craven til å ta denne beslutninga… «og fansen vil alltid ha meir». Med denne grunngjevinga rullar hjula.
Eg skal ikkje røpe meir av handlinga, som til fin forandring er både smart og litt spennande. At me får møte skodespelarane frå den opprinnelege filmen som seg sjølve gir dette ein ny dimensjon, blandinga mellom draum og verkelegheit får ein porsjon ekte verkelegheit inn i seg, tilsynelatande, det er jo på ingen måte ekte ekte. Craven har med innfallsvinkelen og ikkje minst bruken av ein talentfull barneskodespelar som Heathers son, skapt ein skrekkfilm med sjølvinnsikt og eg ser tydeleg skilt som peikar vegen til «Scream».
«New Nightmare» er ikkje så drøy på Freddy-karakteren og framstår som ein mykje reinare film, tross mengder blod, det ungdommelege preget er borte og det er meir trykk på mystery/thriller enn horror. Sjølv om det er litt dafft innimellom er dette i heilheit ein av dei i serien eg har satt mest pris på til no, den skiller seg godt ut som eige arbeid, om kanskje endå meir for fansen enn tidlegare, likevel annleis nok til å ikkje stemplast som «nok ein oppfølgar».
Vurdering: 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10

Sjette film i «A Nightmare on Elm Street»-franchisen.
Jeg husker med blandede følelser hvordan jeg som liten gutt måtte ta bilsyketabletter for ikke å spy bilen til pappa full av halvfordøyd spagetti når vi skulle ut på lang biltur. Heldigvis har jeg vokst av meg det å bli kvalm når jeg kjører bil - iallefall trodde jeg det. Nå kan det imidlertid vise seg at det er kinoturer jeg må medisinere meg litt bedre for å takle!
Femte film. Alice frå forrige, «The Dream Master», blir smelt på tjukka og gjennom den verste skremselspropagande mot tenåringsgraviditet og teikneserie (av alle ting) dukkar Freddy opp. Tidlegare i serien har me fått vite litt om Amanda Kreuger, nonna som fødde Freddy, «The Dream Child» går meir grafisk til verks og me blir vitne til at Freddy blir gjenfødt på same måte som hans ekte fødsel, gjennom draumane til det Alices ufødde barn.
Ein nedtur frå «Dream Warriors» var ikkje uforventa, Wes Craven er igjen utelatt og Tuesday Knight har erstatta Patricia Arquette som Kristen Parker. «The Dream Master» er seriens første skuffelse, ein liten sådan, då den ikkje ligg spesielt langt unna «Freddy’s Revenge». Eg turde å håpe på betre etter «Dream Warriors».
«Freddy’s Revenge» kom altfor fort, året etter «A Nightmare on Elm Street», med «Dream Warriors» har det blitt tid til å skrive eit betre manus, av Wes Craven, og på skodespelarsida er det igjen namn verdt å nemne.
Me skal tilbake til Elm Street, og faktisk også til huset der vår Nancy frå den første filmen budde. 5 år har gått sidan den gong og familien Walsh har nyleg flytta inn.
Eit felles mareritt dukkar opp i nabolaget, den første som får smake kniven er ei tenåringsjente som nyleg har hatt sex før ekteskapet, ganske typisk, på ein morsom måte. At ho drøymer å bli drept er ingen hindring for at drapet faktisk skjer. Vennene som også har drøymt om den skumle mannen med det brente ansiktet og fire knivblad i hansken, den etterkvart legendariske Freddy Kreuger, blir sjølvsagt ikkje trudd når politiet blir satt på saken.
Basert på ei bok av David Reuben har Woody Allen fått laga ein tullete kortfilmkompliasjon om seksuelle tema. Dei ulike delene varierar i stor grad frå morsomme til middels, av det som gjorde seg mest bemerka var nok legen som blei forelska i ein armensk fjellsau, Dr. Frankenstein-kopien sitt feilslåtte eksperiment som resulterar i ein gigantisk pupp på avvegar og ei vitskapleg framstilling av dei indre kroppslege mekanismane knytta opp mot seksuelt samkven, der Burt Reynolds er blant dei tilsette i hjernen. Som heilheit blir diverre kompilasjonen småkjedeleg i lengden, Allen fungerar best når han har ei god, samanhengande handling.
Ein av dei meir fornøyelege filmane. Diane Keaton hypnotiserar med venleiken si og ikkje minst skodespelet, humoren ser ut til å treffe midtgolvet med mange kjappe replikkar i varierande komediestil. Filosofisk fundering over eksistensielle spørsmål går i forrykande tempo som er vanskeleg å halde tritt med, men bidreg ikkje mindre til å gi filmen meining omkring ein stor tittel som «Love and Death». Dessutan byr filmen på stadig framdrift, sirleg fornærming av Russland, slag i sida til jødedommen og Gud, Woody Allen på slagmarka og andre godbitar. Kan ikkje sei meg anna enn fornøgd med denne filmen.
Tulledokumentaren om Leonard Zelig, kamelonmannen, som forandrar seg til typen folk han omgir seg med, er utført i god blanding. Filmavis, standard tv-dokumentar med intervju og arkivfoto, det er aldri tvil om at Allen har peiling, dette er stadig, over 20 år etter, friskt redigert. Faktisk så godt at eg gir den status som favoritt tulledokumentar. Allen portretterar Zelig som fot i hose, typisk nok ein nevrotisk person, me får lære å kjenne han på avstand og litt om gongen slik som anna dokumentarfilm ofte fortel om historiske personar, dette passar perfekt. Med 1t 12min held «Zelig» seg frisk heile vegen til endes.
Ein av Woody Allen sine betre filmar, han sjølv spelar manager for smørsongaren Lou som er i ferd med å gjere eit suksessfullt comeback. Mia Farrow er elskerinna til Lou. Tilsaman utgjer dei trioen sentral i historia om manager Danny Rose og hans kanskje viktigaste klient. Fortalt over bordet på ein kafé i New York er stemninga satt frå første stund, Allen er best når byen er bakteppe. 80 minuttar i svart/kvitt gir tid til ein smått nedtona komedie med ei historie som ein kan knytte seg til, definitivt ei plassering på topp 10 Woody Allen lista mi. Fin.
1992. Svart/kvitt. Tonnevis med kjente skodespelarar i større og mindre rollar. Skoddefylt by, seriemordar, horer og sirkusfolk. På papiret har «Shadows And Fog» mykje for seg, på film er det ikkje fullt så engasjerande som det er lov å håpe på, likevel om Woody Allen held seg i tøylane og humoren handlar lite om nevrotikaren. Eg saknar den kalde kjensla av skodde og mordmysterie fange meg, men likar bilde og alt som har med kamera å gjere, måten kjente ansikt i birollar aldri tek stel fokuset frå filmen i heilheit. Skumlare film og meir spissfindig dialog hadde ikkje vore å fornekte.
Mitt tredje møte med «Sideways» skil seg litt frå dei førre ved at eg er hakket meir oppdatert på vinsjargong og med handlinga vagt i minne kunne konsentrere meg meir om detaljar. Dette er framleis ein fantastisk film og ein eg gjerne kan sjå igjen, karakterane er humane og Paul Giamatti er perfekt som deprimert vinelskar og forfattar, sidekicket gestalta av Thomas Haden Church er vel så viktig som motstykke til Giamatti som han er den livlege i filmen. Plasseringa av filmen i California tilfører ein varme til ein film som like gjerne kunne ha blitt tragisk om satt til kalde austkysten. Anbefalt.
«Brick» er ein ungdoms neo-noir med eigne vriar for å sleppe unna forhåndsdømming og samanlikning med klassisk film-noir. Som lågbudsjetts indiefilm ($500.000) kan den stolt konkurrere med kva som helst av dyrare film innan utføring. Gjensynet mitt var berikande og gav innsikt eg tidlegare mista. «Brick» kan sjåast på ulike måtar, personleg likar eg den som seriøs ungdomsfilm med kul slang, den har meir å by på for spesielt interesserte, som f.eks. om du skulle like å sjå likskapar til film-noir. Inntrykket eg har skapt i ettertid av første vising år tilbakes var vanskeleg å nå opp til, min logiske sans tilseier at eg kanskje ikkje likte den så godt som eg hugsa, og at eg difor likte den like godt denne gongen, puh. Eg anbefalar denne gjerne til dei som er på jakt etter noko friskt, smart og litt annleis.
Cillian Murphy vakna opp splitter naken i ei sjukehusseng, lite veit han at England er folketomt etter virus har gjort menn til zombiar, elles hadde han brukt meir tid på å tenke tryggleik enn å sprade rundt i bar rompe og drikke Pepsi. Men no skal ikkje dette dreie seg for mykje om Murphy, sjølv om han etter kvart har utvikla seg til å bli ein personleg favoritt på andre grunnlag enn naturisttendensar i «28 Days Later…» Filmen er stilig utført, folketomme gater i stor skala som faktisk ser ekte ut, takka vere DV matcha bilde innhaldet. Rå zombiar blir aldri forsøkt gjort til anna enn rein ondskap her, friskt. For andre gong er dette ein film eg set stor pris på, med nok blod, nok historie og eit jamnt handlingsforløp. Eit av dei betre i sin sjanger etter årtusenskifte vil eg påstå.
Ikkje alle filmar kan halde stand ved eit gjensyn, gudebilde av «Serenity» rakna smått for meg vel to år etter første møte. Den gongen kom eg rett frå «Firefly», men med tida har den brune frakken falma og det bar altså gjensynet med «Serenity» preg av. Tolk meg ikkje feil, eg synst framleis det er ein storarta film, men la merke at mange ting gjekk meg hus forbi rett og slett fordi hukommelsesenteret tidlegare via til «Firefly» var noko redusert. Dette bunna ut i at enkelte deler til fordel for «Serenity» som film kunne ha blitt kutta ut eller gjort tydlegare for «vanlege folk». Men nok om det, for utan pirket er dette ein storveges actionprega scifi-western med sabla god humor, originalitet som det held, Nathan Fillion er og blir eit forbilde. Det blir berre ørlite for langdryge for utanforståande og senile brunfrakkar. Sjå «Firefly» først du, om du ønske ei fin stund!
(0 hittil)