Archive for Sci-Fi

Silent Running (1972)

// februar 27th, 2008 // No Comments » // Adventure, Alle, Drama, Sci-Fi

IMDb: 6.7/10 (4,931 votes)

Silent RunningValley Forge, anno ukjent framtid, romstasjon for bevaring av skogar og planter. Lite blir sagt om jordkloten anna enn at skogar er utdøydd og at menneska ikkje ser ut til å bry seg. I flåten Valley Forge er del av blir ei ordre om å løysne, for deretter å sprenge drivhusa oppstand for frustrasjon hjå ein i mannskapet, den naturglade av dei, eit syn ingen av dei andre ombord ser ut til å forstå – meir frustrasjon!

Det skjer det som må skje og etter ei stund er Bruce Dern, eller Freeman Lowell som han går under i filmen, åleine igjen med tre reperatørdronar som følgesvenner. Sidan må han takle uviss lang tid åleine drivande i verdsrommet grunna nokre småting som skjer i mellomtida.

Under tida me følger Lowell skjer det ikkje dei heilt store tinga, han må takle åleinetilværelsen og søker selskap i dronane som han omprogrammerar til bl.a. pokerspeling. Slik går filmen sin gong, i blant med songar sunge av Joan Baez som avbrekk (berre på lydsporet) frå stillheita og monologane til Lowell.

«Silent Runnning» hadde ikkje det største budsjettet å rutte med, sjølve romstasjonen er ein 8 meter lang modell og spesialeffektane er rimeleg enkle, men effektive, det trengs ikkje mykje når det føreligg kunnskap om korleis det skal brukast. Då mannen bak effektane er den same som stod for dei i «2001: A Space Odyssey» kan eg også trekke parallellar til denne filmen på andre måtar, «Silent Running» er ein «extra light» variant «2001» – der tempoet fordelt på lengda og taletid er betrakteleg heva – likevel er ting som menneske og maskin, stemningsbygging (stillheit) og det ukontrollerbare og ukjente i verdsrommet sentralt. No må dette for all del ikkje sjåast på som ein måte å forenkle «2001», men det er no eingong slik at «Silent Running» ligg nærmare den enn f.eks. «Star Wars»

Tross at «Silent Running» har sjarm i bøtter og spann kan eg ikkje med handa på hjarte anbefale den. Då den innleiingsvis opnar med å problematisere menneska si henslengte haldning til naturens undergong gleda eg meg regelrett for resten, men etter å ha tatt eit jafs i eplet er resten kasta i den gjenværande bøtta sjarm ikkje klarte å fylle, resultatet er eit veldig stort fokus på åleinetilværelsen til Lowell, som strengt tatt ikkje går særleg djupt og ikkje bidreg med den store underholdninga heller. Ikkje før slutten (av filmen) er nær skjer det noko meir som set fart på hjerneaktiviteten igjen.

Vurdering: 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10

Threads (1984)

// februar 26th, 2008 // No Comments » // Alle, Drama, Sci-Fi, War

IMDb: 8.0/10 (1,704 votes)

Threads«Threads» er ein liksomdokumentar om etterverknadane av atomkrig. Tematisk sett ligg den altså ikkje langt unna «The Day After» som eg såg forleden, men pga. formen blir inntrykka noko annleis.

Sheffield, midten av 1980-talet, gjennom eit par ordinære britiske familiar får me oppleve den globale spenninga stige då USA og Sovjetunionen kranglar over Iran, etter lange 50 minuttar veit me uansett at dette vil ende i at Storbritannia får smake atombombene til Sovjet. Sidan følger me nedturen, både den kortsiktige og langsiktige, stadig avbrote med fakta i tekstform og svart/kvitt stillbilde.

Det er ingen tvil, «Threads» skiltar med sterke bilde, eller kanskje groteske er meir beskrivande, det er skittent, fuktig, full av blod og gørr i alle krinkar og krokar. Men som med første timen går eg lei etter kvart, altfor lange dokumentarar er slitsomt for vedkommande, og med dokumentarform blir også «Threads» dette. Eg vil likevel ikkje ta i frå filmen kredibilitet, dei anslåtte etterverknadane er gjennomtenkte og dannar eit grusomt bilde lite anna enn atomkrig kan.

Eg held ein knapp på «The Day After» framfor denne, for når bilda blir for gjentakande og tida sneglar seg fram blir mangelen på karakterar å bry seg om merkbare.

Vurdering: 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10

The Day After (1983)

// februar 19th, 2008 // No Comments » // Alle, Drama, Sci-Fi

IMDb: 6.8/10 (3,621 votes)

The Day After (1983)«The Day After», viss tittel ikkje må forvekslast med den middelmådige «The Day After Tomorrow», er ei grafisk beskriving av «kva viss dette skjer» der «dette» er scenarioet mange var redde under den kalde krigen, atomangrep. Laga for tv-stasjonen ABC i 1983 gjekk filmen over til å få kinodistribusjon i blant anna Noreg i 1984, dette gav meg håp og forventingar til ein god film. På skodespelarsida har me dessutan John Lithgow, John Cullum («Northern Exposure») og Amy Madigan («Carnivale»), for å nemne få.

Tittelen spelar tydeleg på at det er etterverknadane som er viktige her, for å skape sterke emosjonelle augeblikk og gi truverdigheit til scenarioet utover i filmen er det viktig og rett gjort å bruke ei stund på å bygge opp til det uunngåelege missilnedslaget. I staden for å køyre på med all verdens lykkelege kjernefamiliar og lystig musikk i fem minutt går det faktisk ei god stund med noko som kjennes lik ein pilotepisode for ein dramaserie med oppbygging til noko større, før alvoret rammar for fullt. Med radio- og tv-sendingar der snakk om Russlands invasjon av Vest-Tyskland er sentralt og med filmplakat og handlingsbeskrivelsar rundt omkring kjem ingenting som ei overrasking. Likevel, når dei første soppane sprett opp er det med frysningar langs ryggen eg ser det skje.

The Day After missiles«The Day After» er først og fremst ein spelefilm, i motsetning til «The War Game» frå 1965 som tek for seg eit liknande scenario i dokumentarisk stil er karakterane viktige her i lag med at det heile ser autentisk ut. Som sagt er dette ei grafisk beskriving, og det meste ser verkeleg lekkert ut, tatt øydeleggelingane i betrakning, sett på det med alvorl er situasjonen håplaus, skremmande og har ein sterk politisk bodskap (rulleteksten stadfestar bodskapen). Nedtona musikkbruk er med på å bidra til det grafiske fokuset og bygge opp rundt temaet i det som kan seiast å vere ein publikumsvennleg film. Til å vere tv-produsert overraska den meg positivt på alle måtar og kan trygt samanliknast med ein ordinær film, effektane er gode og elles er det svært lite ved «The Day After» trekk i negativ retning.

Ved sidan av motkommande tog er radioaktivitet ein av tinga som skremmer meg mest, forventingane mine til dette som «kva viss»-film kombinert med gode filmatiske karakterar generelt, blei innfridd, eg synst også den nyttar to timar fullt ut. Om pre-, då- og postapokalyptisk fiksjon med rot i verknadane av atomkrig høyres spennande ut er dette ei anbefaling.

Vurdering: 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10

Pilot Pig and the Steelballs Tanukis

// februar 5th, 2008 // 2 Comments » // Adventure, Animation, Comedy, Drama, Fantasy, Romance, Samlepostar, Sci-Fi

Teknisk sett vart «Nausicaä» laga før Studio Ghibli blei oppretta, men la no det forbli gløymt for denne gong.

Nausicaä of the Valley of the Winds (1984)

NausicaaSjølv om ikkje alle Ghiblifilmane imponerar går eg til dei usette med forventingar. «Nausicaä» er ein av dei eg har hatt mest lyst til å sjå, til stor glede innfridde den, mektig. Animasjonen flyt ikkje som i dagens produksjonar, men er upåklageleg storarta og detaljert. Universet handlinga føregår i er eventyrleg og tok gripetak på meg frå første stund, samtidig ligg det alvor i botnen av eventyret. Verda er trua av massiv forureining og naturen har reagert, det store spørsmålet er korleis menneska skal oppføre seg i forhold til desse reaksjonane.

I hovudrolla finn me den unge prinsessa i Vindenes Dal, Nausicaä, ei tøff jente og meister til å navigere eit krysningsfartøy av seglfly og hangglider, mykje action kan forventast i både lufta og på bakken. Filmen handlar om krig mellom menneske og mellom menneske og kjempeinsekt som erobrar stadig meir land. Behandla frå ståstaden til den unge jenta tek verken alvoret skade av eit barnleg sinn, heller den meir leikne tonen av alvoret, men som dei beste Ghiblifilmane gjer det, godt balansert, spennande, imponerande.

Vurdering: 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10

Porco Rosso (1992)

Porco RossoEi forheksing har gjort piloten Marco om til ein gris, i skjul frå fascistar og luftpiratar held han bolig under parasollen på ei bortgøymt øy, når han ikkje vankar i baren på Hotell Adriano på kveldstid. Filmen tek overraskanda lite tak i forheksinga og personen Porco Rosso (tidl. Marco), men dreiar meir innpå eit enkelt tidsrom der flyen hans blir smadra og han sidan skal duellere med ein amerikansk luftpirat. Handlinga er i all enkelheit spennande nok, med hav, øyer og luftig animasjon er det også godsaker for augo her. Saknar meir historie rundt personen Porco Rosso, elles greit.

Vurdering: 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10

Pom Poko (1994)

Pom PokoI Japan finst det eit vaskebjørnliknande dyr som heiter tanuki og som kan transformere seg og ikkje minst dei gigantiske testiklane sine, det ser ganske sjukt ut og begrepet barnefilm visnar litt bort. (Studio Ghibli har vel sjeldan vore påstått å lage barnefilmar, men ta «Totoro» eller «The Cat Returns»). «Pom Poko» handlar om (eg vel å bruke betegnelsen vaskebjørn her for enkeltheits skuld) vaskebjørnar som må kjempe mot dei stadige utbyggingane til Mr. Japan, skogane forsvinn og dei må bruke kreftene sine til å stoppe dette. Kampen er ganske håplaus frå første stund, kan dette gå bra? 2 timar seinare med gjespen i kjeften og hovudet mellom hendene var svaret klart for min del, sjølv om eg skulle ønske det tok timen mindre. Vel har Studio Ghibli laga flott animasjon her, med sjuke transformeringar og valdelege vaskebjørnar, men lengda og tempoet i lag med vaskebjørnane som karakterar fungerte rett og slett ikkje bra nok for underteikna.

Vurdering: 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10

Gjensyn med nokre favorittar

// februar 4th, 2008 // No Comments » // Action, Adventure, Comedy, Crime, Drama, Horror, Mystery, Romance, Samlepostar, Sci-Fi, Thriller

Sideways (2004, Alexander Payne)

SidewaysMitt tredje møte med «Sideways» skil seg litt frå dei førre ved at eg er hakket meir oppdatert på vinsjargong og med handlinga vagt i minne kunne konsentrere meg meir om detaljar. Dette er framleis ein fantastisk film og ein eg gjerne kan sjå igjen, karakterane er humane og Paul Giamatti er perfekt som deprimert vinelskar og forfattar, sidekicket gestalta av Thomas Haden Church er vel så viktig som motstykke til Giamatti som han er den livlege i filmen. Plasseringa av filmen i California tilfører ein varme til ein film som like gjerne kunne ha blitt tragisk om satt til kalde austkysten. Anbefalt.

Vurdering: 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10

Brick (2005, Rian Johnson)

Brick«Brick» er ein ungdoms neo-noir med eigne vriar for å sleppe unna forhåndsdømming og samanlikning med klassisk film-noir. Som lågbudsjetts indiefilm ($500.000) kan den stolt konkurrere med kva som helst av dyrare film innan utføring. Gjensynet mitt var berikande og gav innsikt eg tidlegare mista. «Brick» kan sjåast på ulike måtar, personleg likar eg den som seriøs ungdomsfilm med kul slang, den har meir å by på for spesielt interesserte, som f.eks. om du skulle like å sjå likskapar til film-noir. Inntrykket eg har skapt i ettertid av første vising år tilbakes var vanskeleg å nå opp til, min logiske sans tilseier at eg kanskje ikkje likte den så godt som eg hugsa, og at eg difor likte den like godt denne gongen, puh. Eg anbefalar denne gjerne til dei som er på jakt etter noko friskt, smart og litt annleis.

Vurdering: 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10

28 Days Later… (2002, Danny Boyle)

28 Days Later… (2002)Cillian Murphy vakna opp splitter naken i ei sjukehusseng, lite veit han at England er folketomt etter virus har gjort menn til zombiar, elles hadde han brukt meir tid på å tenke tryggleik enn å sprade rundt i bar rompe og drikke Pepsi. Men no skal ikkje dette dreie seg for mykje om Murphy, sjølv om han etter kvart har utvikla seg til å bli ein personleg favoritt på andre grunnlag enn naturisttendensar i «28 Days Later…» Filmen er stilig utført, folketomme gater i stor skala som faktisk ser ekte ut, takka vere DV matcha bilde innhaldet. Rå zombiar blir aldri forsøkt gjort til anna enn rein ondskap her, friskt. For andre gong er dette ein film eg set stor pris på, med nok blod, nok historie og eit jamnt handlingsforløp. Eit av dei betre i sin sjanger etter årtusenskifte vil eg påstå.

Vurdering: 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10

Serenity (2005, Joss Whedon)

Serenity (2005)Ikkje alle filmar kan halde stand ved eit gjensyn, gudebilde av «Serenity» rakna smått for meg vel to år etter første møte. Den gongen kom eg rett frå «Firefly», men med tida har den brune frakken falma og det bar altså gjensynet med «Serenity» preg av. Tolk meg ikkje feil, eg synst framleis det er ein storarta film, men la merke at mange ting gjekk meg hus forbi rett og slett fordi hukommelsesenteret tidlegare via til «Firefly» var noko redusert. Dette bunna ut i at enkelte deler til fordel for «Serenity» som film kunne ha blitt kutta ut eller gjort tydlegare for «vanlege folk». Men nok om det, for utan pirket er dette ein storveges actionprega scifi-western med sabla god humor, originalitet som det held, Nathan Fillion er og blir eit forbilde. Det blir berre ørlite for langdryge for utanforståande og senile brunfrakkar. Sjå «Firefly» først du, om du ønske ei fin stund!

Vurdering: 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10

Spielberg på søttitalet

// januar 25th, 2008 // 1 Comment » // Adventure, Crime, Drama, Samlepostar, Sci-Fi

The Sugarland Express (1974)

Sugarland Express«The Sugarland Express» markerar debuten til Spielberg på storskjermen, hans tidlegare «Duel» blei laga for tv, mens denne er i breiformat og med eit betydeleg større budsjett ($3.000.000 mot $375.000). Goldie Hawn, ung og pen so ho var i 1974, stikk av med hovudrolla, sjølv om både Michael Sacks og William Atherton har like mykje skjermtid. Hawn spelar Lou Jean i det som er ei historie basert på sanne hendingar, saman med mannen som nyleg har rømt frå fengselet kidnappar dei ein politimann og forlangar skyss til Sugarland. I Sugarland er ungen deira i fosterheim, mot deira vilje, og Lou Jean vil ha den tilbake.

I «The Sugarland Express» er det mykje bilkøyring og endå fleire bilar, på det meste finst det titals politibilar i bilde, Spielberg brukar opp igjen mange av teknikkane han nytta seg av i «Duel», kamerautsnitt og føring er stødig utført og smart, nødvendig informasjon kjem med utan for mykje kluss og brå klypperytme. Tonen i filmen hellar meir mot humor enn «Duel» og kan tryggt plasserast inn i den vidare utviklingskurva Spielberg hadde mot blockbusterane, «The Sugarland Express» er sopass alvorleg at eg ikkje vil kategorisere det som ein familiefilm, slutten som eg ikkje skal gå innpå i detalj set eit punktum for dette inntrykket.

Heilt på tampen vil eg trekke små parallellar til Sidney Lumets «Dog Day Afternoon», begge to er filmar basert på sanne hendingar, begge omhandlar gissel/kidnapping, i hovudet til dei kriminelle i begge filmane ligg relativt gode motiv (viss ein tøyer betydninga av god litt), og ikkje minst – begge foregår i eit avgrensa miljø; stort sett i ein politibil i «The Sugarland Express» og banken i «Dog Day Afternoon». Utføringa elles er det større forskjell i, men med desse tinga i tankane synst eg «The Sugarland Express» har mykje godt for seg i tillegg til å vere biljakt og våpenflashing.

Vurdering: 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10

Close Encounters of the Third Kind (1977)

Close Encounters of the Third Kind (1977)Eg kunne ha slakta denne filmen, berre for moroskuld, men det vil ikkje vere rettferdig ovafor dei som vurderar å sjå den eller meg sjølv viss eg skulle finne på å lese dette for rettleiing om eit par år.

For fakta er at «Close Encounters …» er ein presis midt på treet film. Den har sine plussider, diverre også nok minussider. Tåpeleg lydkommunikasjon med romvesen. Flotte spesialeffektar. Mangel på spenning og dramatikk når det gjeld. Elles ei fin oppbygging, om enn altfor lang. Eg vil ikkje påstå eg hatar denne eller kjenner meg ført bak lyset av dei generelle folkemengdene som har sett filmen (IMDb ratingen i tankane), men greia var at eg kjente ingen ting i «magan».

Vurdering: 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10

Twin Peaks: Fire Walk with Me (1992)

// januar 22nd, 2008 // 1 Comment » // Alle, Drama, Fantasy, Horror, Mystery, Sci-Fi, Thriller

IMDb: 6.8/10 (13,762 votes)

Fire walk with me Twin PeaksDet har teke 8 månader før eg har samla meg nok etter «Twin Peaks» sesong 2 til å sjå «Fire Walk with Me», der forhistoria til serien, kva som skjedde med Laura Palmer før drapet, blir hovudfokuset. Den «Twin Peaks» eg tidlegare blei glad i glei over i eit mystisk sammensurium som gjorde meg demotivert til straks å gripe tak i «Fire Walk with Me». For mykje David Lynch i feil format var grunnen, i filmform har eg derimot sansen for mystikken og det overnaturlege til Lynch så det held.

Ei viktig forutsetning for å få utbytte av «Fire Walk with Me» er å ha sett serien. For å skjønne mest ut av personane og kvifor nedturen til Laura Palmer skal vere interessant å følge i over 2 timar. Eg påstår ikkje det er eit must, for alt eg veit kan dette vere herleg surrealistisk lapskaus av ein som ikkje har sett «Twin Peaks». Det var den ekstra porsjonenen surrealisme i forhold til serien som gjorde dette til ei verdig opplevelse for vedkommande også, då historien til Laura i passe grad blei eksposert i serien var det stemninga og mystikken eg var jakt på no.

«Fire Walk with Me» grip tak i mange småting ved sidan av historien til Laura, som sidan blir forlatt, for å bli teke opp igjen i første og andre sesong. I blant fekk eg inntrykk av at deler kunne ha forblitt utelatt til fordel for serien sin mystiske natur. Tråden rundt FBI var litt slakk og kunne til fordel ha fått meir fokus på bekostning av Laura. I dette ligg nok mi romantisering om første 2/3 av serien, som var best, og at eg ville gjenoppleve den biten her.

På grunnlag av at eg kunne klart meg forutan «Fire Walk with Me» når det kjem til «Twin Peaks» i samanheng, at dette som ein enkeltståande film ikkje er heilt fullkomment, men at serien har ei fin stemning, trekk eg ikkje karakteren lengre enn til 6, ein sterk så det var sagt.

Vurdering: 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10

Siste menneske på kloten er …

// desember 21st, 2007 // 6 Comments » // Action, Drama, Fantasy, Horror, Samlepostar, Sci-Fi, Thriller

… Vincent Price i The Last Man on Earth,

The Last Man on Earthbasert på boka «I Am Legend» av Richard Matheson, viss begge foreldre er norske. Denslags informasjon ser ut til å vere obligatorisk å nemne i «God kveld, Norge», og eg vil ikkje vere dårlegare her.

Dette er historia om ein mann som (nesten) er åleine igjen i verda etter resten av folket er utrydda av eit stygt virus. Vampyrarliknande skapningar herjar ute på nattestid. Tre år har gått sidan virusutbrotet, og Price’ rollefigur må kjempe om tilværelsen. Det skin igjennom at det må vere ei god bok dette er basert på, temaet er interessant, men filmen er rufsete i kantane og ingen underverk. Price er artig i motsetning til resten av besetninga til fimen. Tempoet er søvndyssande i tomheita som følger av mangel på byggande informasjon. Tittelen er då kanskje den finaste blant filmane her.

… Charlton Heston i The Omega Man

The Omega ManSkjønt heilt åleine er han ikkje, for gatelangs herjar «The family». Ein organisasjon av basselusksmitta (virus for folk som ikkje forstår småbarnspråket), lysvare folk. Elles framstille filmen dei som godt like vanlege menneske. Dei trur på ei verd utan (vanlege) menneske, våpen og maskiner, ergo har dei oppegåande hjernefunksjon. Den verdsomspennande smitten blir sett på som Guds vrede.

Robert Neville (Heston) står i vegen for målet. Han er immun mot smitten, glad i våpen og mindre glad i «The family». Moro tenkte eg ei stund, diverre er det dårleg gjennomført. Filmen gir minimalt med meining, skodespelarane skuffar, «The family» er ein bleik bløff. Lista er lang, filmen føles óg.

… Will Smith i I Am Legend

I Am LegendMin desiderte favoritt blant desse adapsjonane. Settingen denne gongen er New York, fullstendig tømt for menneske. Will Smith er rette mannen til å bere ein film av denne typen, alderen gir truverdigheit til både forskaren og soldaten Robert Neville.

Tempoet til «I Am Legend» er ikkje det høgaste, den tyr i blant til kjente forteljargrep, men hamnar aldri i den dårlege rytmen, heile vegen ligg det ei spenning i lufta. Her er det lagt vekt på å gjere det beste ut av ting, så forvent ingen kjapp introduksjon med 1 time action som følger, «I Am Legend» er ikkje den type film. Historia bak filmen får overraskande mykje ut av seg på kort tid, det er eit rikt detaljnivå i omgivelsane, eg blei tidleg betatt av storleiken på alt. Noko produktplassering finst, ingen av desse går utover filmen si truverdigheit i stor grad. Muterte skapningar herjar også New York på nattestid, her er det ein mellomting mellom zombiar og vampyrar, med sterk fysikk, som fungerar ganske godt. God film, der ei stor glede var at dei har klart å få alt ned til 90 minuttar, noko som utelet eviglange for- og etterord.

… Mark Dacascos i I Am Omega

Lansert litt tidlegare i haust, rett på video, i lyset av marknadsføringa rundt «I Am Legend». Eg trudde ærleg talt dette skulle bli litt morsomt, rå action og ingenting meir, men gav opp filmen etter knappe kvarteret. Gjesteanmeldar Mario kjem kanskje tilbake med meir om denne etter kvart.

Sleeper (1973)

// desember 10th, 2007 // No Comments » // Alle, Comedy, Sci-Fi

IMDb: 7.2/10 (9,584 votes)

SleeperFor meg er det å sette seg ned med ein Woody Allen film synonymt med å putte den første snusprisen under leppa på over ei veke, kan eg gjette. Vanskeleg å beskrive i detalj, men unekteleg ei god opplevelse. Så sant det ikkje er snakk om ein av dei få svakare Woody Allen filmane, då blir det meir som nikotinsjokk i dårleg dagsform.

«Sleeper» er så mykje som ein Woody Allen science fiction, satt 200 år fram i tid til eit fordumma samfunn med vekt på nytelse (eg ser kor «Idiocracy» har henta inspirasjon frå). Og så er det ein komedie med enkle komiske midlar der samanlikninar kan trekkast til stumfilmslapsticks, skyggespel og revysketsjar med inkompetente doktorar for å nemne nokon. Woody Allens Miles Monroe vaknar uvitande opp i ei ny verd, litt forvirra, men mest oppgitt ettersom han berre var innom sjukehuset for eit mindre magesår, ei passande rolle for den sjølvsentrerte utgåva av Allen, som så mange gonger vel å skrive seg sjølv inn i hovudrolla og uansett rollenamn blir til Woody Allen. Ved sidan av slapsticks i mengder er dette mykje ein film som fyrer laus mot alt og alle utan å kritisere harskt, som Monroe så godt svarar på Luna (Diane Keaton) sitt spørsmål om kva han trur på når han ikkje trur på samfunnet, Gud eller vitskap: “I believe in sex and death!”. Dette gjenspeglar harseleringa filmen gjer, då det ikkje er vits å utøve det for hardt mot noko som ikkje er relevant for han som ego.

«Sleeper» fell godt på plass blant dei betre Woody Allen-filmane. Mannen er ikkje altfor full av seg sjølv, han får retta kjappe peikefingerar hist og pist, servert mykje god moro i ein sci-fi-komedie som verken er for målretta til å bli eit A4 Joseph Campbell Hero’s Journey for Monroe, eller for sleivete til å ende opp som ei rekke tematisk like sketsjar utan større samanheng. Når Allen har Diane Keaton som sit motstykke rolla som den smådumme Luna (!) med PhD i Oral Sex, manglar det heller ikkje fyrverki tilbake i fjeset på Allen, kjemien gnistrar mellom desse to i eit hat-elsk-romantisk forhold i ein elles fullpakka godteripose.

Vurdering: 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10

Futurama: Bender’s Big Score! (2007)

// november 20th, 2007 // 5 Comments » // Alle, Animation, Comedy, Sci-Fi

IMDb: (awaiting 5 votes)

Benders Big ScoreJa, eg har sett den nye «Futurama»filmen. Nei, eg skal ikkje røpe historien eller kritisere. Ja, «The Simpsons Movie» blir som hermetikk i forhold til ferskvare med den forsegla glasskuppelen sin. Ja, eg skal gi meg med å svare på spørsmål eg aldri har stilt her.

I år 2003 besteme ei gruppe inkompetente menneske med makt at «Futurama» hadde sagt sine siste visdomsord på FOX. I år 2007 har Comedy Central endeleg fått serien tilbake, først som rett-på-video og over nyttår oppdelt i episodeformat for tv. Denne store seieren kan umogleg bli oversett, så opningsvis blir me fortalt dette på ein måte berre «Futurama» kan.

«Bender’s Big Score» innfrir alle forventingar då den klarar det «The Simpsons Movie» ikkje klarte i overgongen frå kort episode til lengre film, nemleg å tilpasse seg formatet, med sine 90 minuttar kunne det lett ha blitt for mykje eller at historia blei langdryg, men i ettertid er eg glad over å kunne sei at filmen stod med glans. Alt serien bydde på tidlegare av sprø humor og sci-fi-referansar er tilstades, saman med ei god historie og bihistoriar som fint klarar å strekke seg over halvannan time. Tempoet er viktig, og det er som å sjå ein vanleg episode, akkurat passe lang og alltid like morosam, like useriøs.

Etter å ha gått over til Comedy Central, spesielt kjent for South Park – ein serie som berre blir grovare og grovare, har «Futurama» fått ekstra krydder – gått eit steg vidare – blitt hakket kvassare, resten er likevel som før, «Futurama» er og blir «Futurama». Forvent ein del overraskingar, mange kjente ansikt, president Nixon og robotmafia. Meir vil eg ikkje røpe, då mykje av gleda for min del låg i at eg visste ingenting om filmen på forhånd, så må jo du få den same sjansen. Men du må jo ha likt serien!

Vurdering: 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10

Saksemann søker dame med busker

// november 6th, 2007 // 3 Comments » // Action, Adventure, Animation, Comedy, Drama, Family, Fantasy, Romance, Samlepostar, Sci-Fi, Thriller

Busker i hagen, til å trimme, om du trudde anna.. Edward er flink til dette. Dette er ein gjensynsrunde med nokon tidlegare sette filmar som trengte å blitt sett på nytt.

Edward Scissorhands

Før: Ei nyårsaftan for mangfaldige år sidan viste NRK «Edward Scissorhands», eg var Edward Scissorhands (1990)nok ikkje meir enn 10 år den gongen, så eg berre bitar frå opplevelsen. I åra som fulgte fekk den plass som magisk i hukommelsen min, før den omsider blei heilt gløymt. Eg hugsar framleis at den fascinerte meg med skulpturane Edward klyppte i alle fasongar, at den gjekk innpå meg med si tragiske historie, kanskje difor har eg i ettertid skapt min eigen slutt på filmen som eg blei overraska over ikkje å gjennoppleve.

No: Etter å ha planlagt lenge fekk eg summa meg til eit gjensyn. Gleda starta allereie under opningsteksten, med det eine kjente namnet etter det andre: Johnny Depp (sjølvsagt!), Winona Ryder, tilogmed Vincent Price. Etter å ha sett stemninga på som ein Edward Scissorhands (1990)ekspert skal, får Tim Burton ei gammal dame til å fortelje historia om Edward (Depp). Den gong han kom ned frå einetilværelsen i det nedslitte huset på toppen av bakken, over ein travel, pastellfarga forstad, til ein hyggeleg familie. Styrken til filmen er at den streifar innom Edward som ein senasjon (med saksehender), fortalt som lystig komedie og tragisk drama, alltid med mystikk og rik på gode karakterar, alltid gripande. Inntrykket mitt er at alt passar saman, enkelte ting kunne ha tatt seg dårleg ut i andre filmar, men kjem i godt selskap i «Edward Scissorhands», som trår opp på toppen av trona som min favoritt Tim Burton film.

Vurdering: 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10

Starship Troopers

Før var eg mest opptatt av at det var fart og spenning, eg såg på «Starship Troopers» som eit rom-action-eventyr med masse, masse skyting og herleg grønt og oransje gørr flygande i alle retningar, pene damer (dusjscena har fått sin avkrok i hukommelsen) og tøffe Starship Troopers (1997)soldatar utan mykje hjerneaktivitet for seg. Dette var vel rundt 7 år sidan.

No: Opplevelsen var ei litt anna, eg la nok meir merke til den useriøse tonen og all overdrivinga som bevisste trekk ved filmen enn at det berre var tilfeldig gøy, men synst likvel ikkje det fungerte optimalt. Uansett bevisst overspel, overdriving eller over toppen av det fornuftige blir det altfor hjernedød action. Ikkje nødvendigvis ein negativ ting, eg kan sette pris på slike filmar om det ligg meir bak enn i «Starship Troopers», men klarar ikkje å engasjere meg nok til å like dette. Av dei to timane den varer blei halvparten slitsom og resten underholdande viss ein smørjer dei delene saman. Bortkasta tid er å overdrive, men å kalle det anbefalt bruk av tid er som å tru på dodraugen.

Vurdering: 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10

The Incredibles

IncrediblesFør: Ein desemberdag for tre år sidan var dette ein passe god animert film, ikkje alfa omega. Eg kjente igjen musikktypen (litt «James Bond»?) og forskjellige element frå superheltehistoriar, ei viss old school feeling og glimrande animasjon. Parodieringa på superheltfilm var noko eg meinte i ettertid var svært viktig i filmen, og det morsomaste. I lyset av «Shrek 2» synst eg derimot den låg eit hakk under på det humoristiske. Ca. dette var å lese i Filmdagbokinnlegget frå den gong.

No: Å kalle det ein parodi er feil ordbruk, «The Incredibles» er ein hyllest til superheltfilm og brukar flittig mange kjente trekk. Ved å bruke animasjon kan det heile gjerast ganske vilt i forhold til vanleg film med spesialeffektar utan at ein reagerar på det, endå nærmare teiknefilmsjangeren. The IncrediblesAlle referansane til superhelt- og agentfilmar er til å sette pris på. Handlingsforløpet er forutsigbart så det held, men filmen er flott utført og køyrer løpet godt. Disney/Pixar har laga ein film for (store deler av) familien, så nokre moralske preikenar må ein tåle ved sidan av lykkeleg slutt og samla familie. Dette er på si side det som trekk filmen ned eit hakk for min del sjølv om eg forventa det. Viktig å nemne er at spenninga ikkje går på bekostning av dette, The Incredibles har noko flotte høgdepunkt som aktiverar smilebandet, litt mør er den i botnen med dei godt skjulte drapa sine og fiendtleg destruktivitet.

Vurdering: 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10

Dystopi i mitt hi

// november 5th, 2007 // 2 Comments » // Action, Comedy, Drama, Fantasy, Samlepostar, Sci-Fi

DystopiaEit dystopi er ei forestilling eller ei beskriving av ein uønska samfunnsmodell, altså det motsatte av eit utopi. På film (og ikkje minst i bøker) gir bruken av dystopiske samfunn store moglegheiter til å kritisere noko som skjer, har skjedd eller kan skje ved å vise til moglege effektar av slike hendingar. Bruken av strenge, statlege kontrollorgan er ofte tilstades i dystopiske framstillingar, boka og seinare filmen «1984» er ein naturleg referanse, der alle innbyggarane blir overvåka av eit kameraauge ved namn «Big Brother». Opprør mot kontrollhavaren og/eller det å vakne frå eit mønster er gjerne metodar brukt i slike filmar, men det er ingen fasit på korleis dei vel å bli forestilt. Eg har ikkje sett «1984» i forbindelse med denne samleposten, men plukka fram nokon titlar eg har hatt lyst å sjå frå Top 50 Dystopian Movies of All Time.

Logan’s Run«Logan’s Run» gjer seg bruk av ein statleg soldat i hovudrolla, ein av dei beste. For oss som har sett «Equilibrium», «Fahrenheit 451» eller andre filmar med dette utgongspunktet skal det lite hjerneknaking til for å skjønne at han før eller seinare vil stille spørsmål ved jobben sin. I «Logan’s Run» har me hamna i det 23. århundre, alle gjenlevande mennesker bur i store domar. For å behalde balansen der er den øvre aldersgrensa på å leve 30 år, implementerte krystallar i hendene blir brukt for å kontrollere dette. Når folk rundar 30 får dei lov til å gå inn i «karusellen», ei stor begivenheit for publikum der gamlingane blir plassert i ein sirkel, sakte løfta mot taket av ei spennande kraft og forduftar, prosessen blir kalla «fornying». Ikkje alle vil bli fornya og mange prøver å rømme. Logan, den femte i rekka, er «Sandman» og har i jobb å avlive rømlingar, før han får i oppdrag å infiltere ei organisert gruppe for å få stopp på dette innanifrå. Det kule med denne filmen er at det er brukt skikkeleg mykje arbeid i å få ting til å sjå futuristisk ut; kostymer, bygningar, køyretøy, osv. Ettersom filmen er laga på 1970-talet inneber det stor bruk av modellar og gjennomskuelege kulissar når ting når større skala, eg må innrømme eg er fan av slikt, sjølv om det ikkje ser spesielt ekte ut. Filmen er derimot skuffande langsom og banal, Michael York reddar deler av det med god skodespelarprestasjon, men eg var glad når den var over.

Vurdering: 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10

District 13«Banlieue 13» er ein fransk film som på engelsk går under «District 13». Til forskjell frå «Logan’s Run» har skaparane her valt eit scenario som ligg nærare i tid og realisme. Forstadane til Paris er igjen i sentrum for all sin kriminalitet (eg såg nyleg «La Haine»), her har myndigheitene valt å mure inne dei verste, og distrikt nr 13 (D13) er ein av dei. Eg ser mange likskapar med «Escape from New York» i miljø og tidsramme. Plottet er som følger; den største narkobaronen i D13 har fått handa på ei bombe som vil utrydde alt innan 8km radius om den ikkje blir stoppa i tide, ein innfødt tøffing som veit forskjellen på rett og feil må samarbeide med Paris’ beste politimann for å finne bomba. Stilen til «Banlieue 13» er ganske glatt, baronen har ein hær med muskelmenn i feite bilar som beskyttar han, slossinga er kul, men svært rein stilmessig. Det hindrar ikkje «Banlieue 13» i å vere tøff, her er det så mange rå stunts (mest parkour, for dei som er kjent med den) at det berre er å glise av, når ein veit at filmen har unngått dataanimasjon. Litt ekstra glede ligg i at hovudrolleinnhavaren David Belle (Leito i filmen) var han som fann opp parkour. Luc Besson har vore med å sette sitt preg på filmen gjennom manuset i positiv ånd. «B13» er ikkje ein spesielt djup film, men ei aldri så lita energibombe.

Vurdering: 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10

The Hitchhiker’s Guide to the Galaxy (2005)

// november 2nd, 2007 // No Comments » // Adventure, Alle, Comedy, Sci-Fi

IMDb: 6.6/10 (37,926 votes)

Hitchhikers GuideEit gjensyn med «The Hitchhiker’s Guide to the Galaxy» har lenge vore planlagt, og no blitt gjennomført. Den gjorde aldri underverka sist gong, men blei sånn akkurat passe likt, det same må seiast om gjensynet. Bortsett frå eit par ting.

Zooey Deschanel må vere den mest perfekte til å spele søt og smart i ein så gjennomført britisk film som dette, sjølv om ho ikkje er britisk. Så og sei, ho har spelt vidunderleg i det eg har sett ho i. Eg smelta bort…

I løpet av dei to åra sidan sist har eg plukka opp nokon fleire skodespelarnamn som er med på å gjere dette til ei meir fullkommen filmindustrielltilknytta opplevelse.

«Hitchhiker’s» har utruleg mange gode idear å spele på, raritetar som ein smiler over, men når aldri noko klimaks. Eg veit ikkje heilt kva det er, for det både ser bra ut, og det meste må eg innrømme er genialt tenkt, det berre fengar aldri sånn kjempe her, men blir ikkje mislikt heller, så det.

Planen min om å lese alle bøkene har eg hatt i minst 6 år no, kanskje på tide å gjennomføre, få litt meir ut av dette.

Vurdering: 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10

Transformers (2007)

// oktober 31st, 2007 // 3 Comments » // Action, Adventure, Alle, Fantasy, Sci-Fi, Thriller

IMDb: 7.7/10 (93,743 votes)

Transformers 228Opprinneleg skulle eg styre unna «Transformers», eg har aldri hatt noko forhold til salgsvara og synst konseptet virka døvt, men mykje skryt av spesialeffektane gjorde meg nysgjerrig.

Alle veit kva «Transformers» er, ingen vidare introduksjon er nødvendig. I filmen truar ein ond botleif eller whatever jordkloten. Shia LaBeouf som pinglete ungdom rotar seg inn i midten av kampen om ein boks. Ei simpel historie det blir brukt lang tid på å fortelje.

Eg går rett på sak, «Transformers» er eit godt eksempel på den moderne blockbusteren. Masse poff, pang og fyrverkeri i stor skala, imponerande utført og visuelt overlegen mot f.eks. «Spider-Man 3» som kosta 100 millionar dollar meir å lage, men lite substans For meg er ikkje fyrverkeri nok, når eg ser forbi ein oppbrukt variant av redd-verda-historia står «Transformers» igjen i slitne underbukser.

Kanskje «Transformers» kunne ha blitt tøffare hadde den hatt høgare aldersgrense, blitt kutta ned på lengda, fått meir mytologi og mindre pang pang, bytta ut enkelt feilcasting, mista nokre av dei ubetydelege sidehistoriane og nokre andre småting. Slik som det er her blir det berre ulikandes action. Dei personlege sidene ved personane Sam Witwicky og Mikaela Banes har lyspunkt som løftar inntrykket mitt og eg tenkte tanken at det kanskje hadde vore ein artig film hadde robotane forblitt køyretøy og dette blitt gjort om til ein ungdomsfilm, men så kom eg til å tenke på «Christine» og blei sittande med den tanken resten av filmen. «Transformers» er «John Carpenter’s Christine» på nytt!

Vurdering: 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10

Pixar gjer kort prosess

// oktober 30th, 2007 // 3 Comments » // Adventure, Animation, Comedy, Drama, Family, Fantasy, Music, Musical, Samlepostar, Sci-Fi

Pixar… på DVD og Blu-Ray med si samling over kortfilmar frå 1984 og fram til 2006, 13 bitar av varierande kvalitet utgir ein kort time med animert underholdning. Under namnet «Pixar Short Films Collection – Volume 1», for dei som skulle ønske å gå til anskaffing av samleboksen, skulle ein tru dei hadde ein oppfølgar på gong. Så lenge det ikkje vil ta 20 år å fikse den synst eg det høyres ut som ein god idé. Samlinga er eit fint eksempel på utviklinga til dataanimasjon for film sidan den spede barndommen på starten av 1980-talet. Ser ein kortfilmane kronologisk, noko ein bør gjere, fortel den samtidig Pixar si eiga historie om ein legg litt engasjement i å vurdere det tekniske og innholdet i kortfilmane. I tillegg følger det med noko bonusmateriale som kanskje er av interesse.

Adventures«The Adventures of André and Wally B.» (1984) er veldig enkel, det handlar om ein figur som spring i frå ei bie, litt sjamerande, men veldig tomt uttrykk. Animasjonen minnar om den som fulgte med dataspel på 1990-talet.

«Luxo Jr.» (1986) introduserar maskoten til Pixar, den søte lampa som hoppar rundt. John Lasseter har klart å gi dei to lampene som er med menneskelege trekk, animasjonen er nok enkel, men fungerar ganske godt.

«Red’s Dream» (1987) går inn i dagdraumen til ein bortgøymt eithjulssykkel i ein sykkelbutikk. Pixar har prøvd seg på noko litt større her og lykkast kanskje ikkje heilt, den blir småkjedeleg i forhold til det andre i samlinga.

«Tin Toy» (1988) er den første filmen med eit menneske, ein grusom baby som jaktar på ein redd tinnsoldat. Komisk, men det slo ikkje heilt an. Animasjonen blir stadig hakk betre, men har ikkje blitt imponerande endå.

«Knick Knack» (1989) viser at Pixar byrjar å finne formen. Feriesuvenirane på ei hylle kosar seg og ein snømann i ein snøglobe vil vere med i selskapet deira, men er innesperra. Ein komplett historie og god musikk.

«Geri’s Game» (1997) handlar om ein gammal mann som spelar sjakk mot seg sjølv. Opnar langsomt før den blir skikkeleg artig, ein av godfilmane dette. Åra etter forrige kortfilm er merkbare i betre animasjonskvalitet.

Birds«For the Birds» (2000) går endå meir i retning av dei nyare og på alle måtar meir komplette kortfilmane. Småfuglar på ein telefonwire får besøk av ein større, dum fugl. Nydelege figurar og utruleg morosam.

«Mike’s New Car» (2002) tek dei to hovudpersonane frå «Monsters, Inc.», og gir ingen gladkjensle av å få med seg noko nytt frå Pixar. Kortfilmen spelar på enkel moro og går greitt ned.

«Boundin’» (2003) er ei lyrisk forteljing om ein steppeglad sau som blir barbert og mistar sjølvtillita, bortkasta å nemne at animasjonen er absolutt nydeleg. Musikken og rima slår aldri heilt an, men resten er fint.

«Jack-Jack Attack» (2005) er den andre kortfilmen med karakterar frå langfilm, nemeleg babyen frå The Incredibles (som eg har liggande for gjensyn), ein vill baby som er umogleg å vere barnepassar for, som filmen handlar om. Tøff!

«One Man Band» (2005) tek oss med til ein duell mellom to eitmannsband om mynten til ei lita jente. Dette resulterar i eit musikalsk meisterverk av ein animasjonskortfilm.

«Mater and the Ghostlight» (2006) skremmer ikkje meg, og importerar ikkje spesielt heller. Mater er tauebilen frå «Cars» og han har veldig aktiv fantasi. Stemmene er av skodespelarane frå «Cars», animasjonen er på same nivå.

«Lifted» (2006), «Lifted», «Lifted». Ein av dei beste i samlinga. Me følger eit lite romvesen som tek praktisk eksamen i bortføring av menneske, noko som ikkje går spesielt bra. Nydeleg på alle måtar.

Dark Star (1974)

// oktober 21st, 2007 // 1 Comment » // Alle, Comedy, Sci-Fi, Thriller

IMDb: 6.6/10 (5,577 votes)

Dark Star«Dark Star» er langfilmdebuten til John Carpenter, ein romskipskomedie med mannskapet ombord i bombaren Dark Star, viss oppgåve er å øydelegge ustabile planetar.

Ombord i romskipet skjer det ikkje mykje. Eine astronauten opplever litt trøbbel med eit badeballiknande romvesenkjæledyr dei har ombord, men det er stort sett høgdepunktet, ved sidan av ein eksistensdiskusjon med ei bombe.

«Dark Star» har nokon gode vitsar innimellom, så det er ikkje fullstendig borkasta tid. Men samanlikna med anna John Carpenter er eg skuffa. At det vart laga på lågt budsjett forandrar ingenting i mine auge denne gongen.

Vurdering: 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10

Fahrenheit 451 (1966)

// oktober 20th, 2007 // No Comments » // Alle, Drama, Sci-Fi

IMDb: 7.1/10 (7,609 votes)

Fahrenheit 451Først ei åtvaring til deg om du er ein bokelskar, denne filmen innheld sterke bilde, kombinasjonar av flammar og papir, grotesk oppførsel mot vakre innbindingar.

«Fahrenheit 451» kan plasserast i kategorien over dystopiske filmar. Som i dei fleste dystopiske filmar er det eit høgare organ som kontrollerar folket, ting som er strengt forbudt, livssyn som blir formidla på nivå med hjernevasking. Kontrollorganet i denne filmen heiter Fahrenheit 451, ein omvendt brannmannorganisasjon ut i frå vårt bilde av dei. Desse har i oppdrag å oppsøke folk i besittelse av bøker og brenne bøkene. Namnet «Fahrenheit 451» kjem av temperaturen bøker tek fyr i, dette skulle tilsvare noko slikt som 232,7 grader celsius. Grunnen til bokbrenninga kjem fram i filmen.

Om du har sett «Equilibrium» så vil nokre av ideane vere gjennkjennelege i dette scifidramaet frå 1966. Mannen i hovudrolla heiter Guy Montag og er fascinerande nok spelt av ein østerisk komrad (Oskar Werner), veldig passande med ein spiss aksent i engelsken når han attpåtil går i eit gestapoliknande uniformkostyme. Han jobbar for 451 og får etterkvart sansen for bøker sjølv. Som Christian Bale si rolle i «Equilibrium» for kunsten. Forskjellen mellom desse to filmane er at «Fahrenheit 451» har lite action, men er skarpare og tydlegare på konsekvensane av Montag sine avgjersler og formidlinga av eit strengt samfunn.

228FahrenheitI blant balanserar filmen på kanten til det banale, humoren som kan dukke opp i enkelte sekvensar er nok ikkje planlagt, men er med på å løyse opp tonen, om enn på langt nær så mykje at det forandrar meininga bak filmen. Eit litt stivt uttrykk, som det er her, er ganske passande når det kjem til dystopiske filmar, svakheita må ligge i at du aldri legg skikkeleg merke til følelsane dei “frelste” karakterane skal vise. Eg veit ikkje om eg skal legge skulda på skodespelarane eller regissøren for det. Miljøet er gjennomført stilmessig, med element frå den engelske landsbygda, urban betongby og interiør i pastellfargar. Kanskje ikkje så spennande den gongen det blei laga, men det har tålt tida veldig godt og gir eit sæpreg per i dag.

«Fahrenheit 451» har teke tak i veldig mykje bra og klart å skape sin eiga dystopiske verd på godt vis. Historia er ikkje den mest spennande og det går litt seint framover, men er likevel interessant, 2 timar er i overkant merkar eg. Skal eg trekke fram noko er det sjølve ideén bak handlingsforløpet og hovudrolla som ein etter kvart knyttar seg godt til. Ting å trekke ned på er tempoet og eit litt stivt uttrykk.

Vurdering: 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10

Next (2007)

// oktober 18th, 2007 // No Comments » // Action, Alle, Sci-Fi, Thriller

IMDb: 6.2/10 (16,094 votes)

NextEin mann kan redde Los Angeles frå å bli blåst i fillebitar, han heiter Chris Johnson og kan sjå inn i framtida, for så å kunne ta nye val ut i frå det han ser, val som vil føre til endra framtid. «Once you know the future, it will never be the same». FBI er på jakt etter han, så er terroristar med ei bombe som vil unngå FBI. Topp det heile med namn som Nicolas Cage, Jessica Biel og Julianna Moore, og du har «Next».

Eg hadde ikkje store tankane om prosjektet, traileren gav inntrykk om ingenting nytt. Handlingsreferat gjorde ikkje ting betre. Etter å ha sett filmen er eg ikkje overbevist. Tolk meg ikkje feil, dette var spennande og dramatisk, det er når ein tenker på greia med at ein mann kan redde 8 millionar det heile får litt beisk smak i munnen. Opplegget er basert på fin scifi, av den evigpopulære Philip K. Dick som har blitt adoptert frå bokform til storfilm i mange, mange år (frå «Blade Runner» til «Minority Report»). Nettopp denne måten å vinkle det på, som er inspirert av han, gav meg noko ekstra. Eg har stort sett alltid likt filmar basert på historiane hans, om ikkje anna enn på eit idémessig plan i dei verste tilfella.

Filmen er velprodusert, har sin del av dataanimerte bitar for å gi det ekstra som må til i mainstreamsamanheng,. Som nemnt over kjem dei gode skodespelarar i tillegg. Her er dei i sitt rette ess, med unntak av Biel som urettferdig nok blir forbeholdt rollen som sukkertøy, ho kan meir enn det! Storparten av tiden blir brukt til snakking og tenking fekk eg inntrykk av. Trass i ein del spenning, som eg eigentleg hadde forventa meir tidsbruk på, så eg er letta over at det blir brukt alternative metodar gjennom heile filmen. Dessutan har Lee Tamahori med redigeringshjelp fått pressa det ned til 96 minutt, som betyr lite dødtid!

Overraskande god underholdning med det vesle ekstra altså.

Vurdering: 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10

They Live (1988)

// oktober 13th, 2007 // No Comments » // Action, Alle, Sci-Fi, Thriller

IMDb: 6.7/10 (10,288 votes)

They LiveEin av grunnane til at eg stadig kjem tilbake til John Carpenter er emna filmane hans har til å vere meir enn berre god eller dårleg. Dei er gjerne profetiar eller kritikkar som er lette å legge merke til. Framført i drakta av lett likelege historiar.

I «They Live», som er basert på Ray Nelson si novelle «Eight O’Clock in the Morning», kjem det ekstra tydeleg fram at Carpenter har lyst til å kritisere. Historia startar med at Nada kjem til byen, får snusen i noko muffens og endar opp med eit par solbriller som avslører romvesen si pågåande hjernevasking av menneske med skjulte bodskapar i media. Media står altså i fokus, og romvesena blir bilde på kapitalistar.

Den delen av filmen er fin, synd mykje anna er halvgjort. Oppbygginga går i rykk og napp, forsøket på å vere elgant og stilig bukkar under med upassande skodespelarar. Karakterane føretek fleire ulogiske val som etter kvart blir altfor irriterande. Dei køyrer på rett fram og blir aldri hindra nok til at det blir skikkeleg spennande heller.

Ein film eg gjerne skulle ha likt, som blir for rufsete i kantane rundt ei solid kjerne. Underhaldingsverdien blir sånn passe.

Vurdering: 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10

The Fountain (2006)

// oktober 11th, 2007 // 2 Comments » // Alle, Drama, Romance, Sci-Fi

IMDb: 7.6/10 (33,138 votes)

The FountainDarren Aronofsky er eit populært namn innan film frå det siste tiåret, takka vere «Requiem for a Dream». Færre har sett «Pi», utan å ha lidd noko tap. Seks år er gått sidan «Requiem for a Dream», så forventingane til «The Fountain» var store blant mange. Personleg var eg, kanskje pga. «Pi», skeptisk til filmskaparen sitt mest dagsaktuelle verk.

Hugh Jackman og Rachel Weisz spelar Tom og Izzi i ein særdeles vakkert usjåande film om tid og evig liv. Aronofsky bestemte at spesialeffektane ikkje skulle bestå av dataanimasjonar. I staden blei mikrofotografi frå kjemiske reaksjonar, med positivt utslag, nytta. «The Fountain» er annleis enn anna moderne film. Varm og ekte framfor kald og kunstig, kanskje den vil tåle tidens tann betre på grunn av dette. Laga av ein med tydeleg auge for detalj, utan å bli eit kjenslelaust perfeksjonisitisk arbeid.

TF bildeEtter slike godord kjem det nok ikkje som ei overrasking at eg likte «The Fountain». Utfordrande og stort rom for ulik tolking, men likevel fattbar i filmen si litt rare eller krevande innleiing. Både historia bak filmen, som opprinneleg vart påbyrja med Brad Pitt, Cate Blanchett og eit 75 millionar dollars budsjett i 2002, avlyst og byrja på igjen i 2004 med eit budsjett på under halvparten, og ein nitidig produksjon som det kjem fram av i filmen, er med på å gi djubde til ein samanfatta film.

TF bilde 2«The Fountain» er ikkje heilt perfekt. Vakker historie, vakkert bilde og vakker musikk, den store gnista i personane manglar. Jackman og Weisz viser seg som fantastiske skodespelarar, som dei mange nærbilda er bevis på. Det er måten filmen er bygd opp på, med fokus på så mykje vakkert, som gjer at personane i blant hamnar i bakgrunnen. Litt som med «Curse of the Golden Flower», men berre ein brøkdel så mykje som i den.

Så kva var det «The Fountain» handla om? Eg har unngått å gå innpå det her. Historia filmen byr på er det like godt å ikkje vite noko spesielt om, så lenge du veit kva type film du går til. Kva type er så dette? Litt kunsternisk, filosofisk, varm og med kjensler, fattbart handlingsforløp, poetisk. Vakker.

Vurdering: 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10