22 episodar.

Ny watcher; Wesley, ny slayer; Faith og ny, gammal borgarmeister; Richard. Tre viktige karakterar for den tredje sesongen av «Buffy», i tillegg til den faste gjengen som Oz (Seth Green) har fått æren av å bli medlem av.

I følge kjelder som Roz Kaveneys «Teen Dreams» er dette den siste av dei klassiske «Buffy»-sesongane, akkurat kva det inneber er eg vel nødt til å finne meir ut av etter kvart, men at det har noko å gjere med siste året på high school er ikkje vanskeleg å forstå. Visse forutsette endringar (for dei som oversikt over Joss Whedons rulleblad) er nære og det ligg ei større spenning opp mot sesongavslutninga.

Det som gjer at eg stadig set pris på denne serien kjem kanskje tydlegare fram enn tidlegare. Karakterane har blitt meir vaksne, med alder kjem alvor, endå er humor viktig som aldri før og denne blandinga er skumlare enn nokon gong, då det set nye krav til sjåaren. Whedon med manusforfattar har også gitt karakterane sjølvinnsikt nok til å vite kvar grensa går. Eigentleg så har ordet sjølvinnsikt ei mykje breiare meining i «Buffy» enn i dei fleste andre tenåringseriar (les: ikkje berre drama), dette er fantastisk gøy å legge merke og er også tydeleg nok innimellom slik at alle kan forstå; eg tenker på Oz’ dramatiske gestur ved ein av Willows bekjenningar, når han reiser seg frå sofaen og understrekar verbalt at dette er ein dramatisk gestur.

«Buffy» har tidlegare gjort seg god nytte av gjesterollar, i tredje sesong er dette vidareført og blandinga mellom dei vante småhistoriane som kan trekkast som parallellar med Buffys kvardagslege tenåringsproblem og dei større bryggande ondskapane er fin. Eg står fortsatt fast på at vampyrslakting ikkje er den ultimate sjangeren for meg, eg blir aldri oppslukt i dei mørke kreftene og synst dei mest alvorlege problema Buffy og vennene støyter på blir smått banale, med gledelege unntak sjølvsagt. Så det er veldig viktig å påpeike at serien har andre verdiar som kjem fram om den blir gitt litt tid heilt i starten.

Forresten, andre enn meg som la merke til Anthony Heads (Giles i «Buffy») cameo i «Sweeney Todd: The Demon Barber of Fleet Street»? Lyspunkt i ein elles monoton film!

6 episodar.

Fire kvinner; ei enke, ei forførerske, ei gift og ei einsam. «Mistresses» som utgongspunkt kan likne på ein kva som helst slags jenteserie, men er ikkje det, i staden for å bli grensesprengar på snakk om sex og sånn har denne BBC-produserte serien valgt å legge seg på den alvorlege sida. «Mistresses» er verken humor eller såpe, det er drama og svært alvorleg. Naturlegvis legg det ingen hinder for å gi serien lyse sider, for å merke nedturane skal ein ha opplevd oppturar, skaparane av «Mistresses» har innsett dette.

Problema som blir teke opp her er like innovative som kjøtkaker på eit norsk middagsbord, det er snakk om utruskap, løgner, kjærleik og umoglege forhold. Grunnen til at dette fungerar er at personane alltid framstår som reflekterte menneske, men at ingen er perfekte. Du veit når Siobhan gjer feil, du veit når Katie bør sei stopp, det veit dei sjølve, men sagt er lettare enn gjort, her er det rom for mykje spenning i dramaet, og mykje av grunnen til at «Mistresses» er i live frå start til slutt.

Eit pluss er det og at personane i blant tek gjennomtenkte beslutningar som ikkje berre verkar som ei enkel løysing for manusforfattarane, at dei fleste beslutningane generelt tilfører noko ekstra enn berre framdrift i handlinga. «Mistresses» har verkeleg truffe kniven på egget her. Akkompagnert med passande musikk som heller ikkje blir for melodramatisk, synst eg, og med eit stabilt kobber av britiske skodespelarar med erfaring, gir heller ikkje produksjonen på overflata inntrykk av å vere show-off.

Eg har vore raus med godorda, sannheita er at «Mistresses» treff der den skal treffe, for folk som er ute etter denne type drama naturlegvis.

6 episodar.

«The Last Train» er ein miniserie av det post-apokalyptiske slaget, datert 1999 og opprinneleg sendt på britiske ITV. Den handlar om etterspelet til eit asteroidenedslag og følger ei gruppe meir eller mindre tilfeldige menneske, viss du ser bort frå dei skreddarsydde konfliktorienterte personlegheitene. Under det som er «den siste togturen» blir dei innestengt i ein tunnel når asteroiden skapar jordskjelv, der blir dei nedfrosne av ein gass som ei av passajerane har med seg, Harriet - som ho heiter - visste at nedslaget kom til å skje og var på veg til «dvaleland» med gassen i handbagasjen.

Tida går, dei vaknar opp, først usikre på kva som har skjedd, fortel Harriet dei om gassen og at det må ha gått nokre månader. Vel ute tog og tunnel oppdagar dei at England har blitt folketomt. Harriet er besatt på å finne atombunkersen ho var på veg til før togkrasjet. Undervegs vil ulike interesser blant passasjerane føre til konfliktar, trøbbel møter dei på vegen og den tida gir dei fleire sjokk.

«The Last Train» har den grunnleggande ideen til ein god post-apokalyptisk serie på plass, laga og forfatta av Matthew Graham (han som har laga «Life on Mars») forventa eg sopass - mannen har tydlegvis sansen for å plassere folk i uvante tidsrom for å gi sjåaren gleda av å følge karakterar si tilpassing og avsløring av sin eigentlege natur.

Synd er det at «The Last Train» blei med ideen, dei tre første episodane gjekk greitt ned i vente på noko meir, men det blei med ventinga. Til miniserieformatet forventa eg meir film enn episodebasert handling, her er det stadige hinder som dreg ut i kvar episode, aldri spennande og på bekostning av utviklinga til hovudhistoria. Lite hjelp det at skodespelet er dårleg og karakterane er usympatiske idiotar som gong etter gong etter gong skapar trøbbel for kvarandre ved å ty til dei mest forutsigbare handlingane.

Det er mest på grunn av det låge tempoet at «The Last Train» blir ei tålmodigheitsprøve. Hadde ting skjedd litt fortare, avstanden til målet vore lengre, eit eller anna annleis iallfall - så hadde eg ikkje reagert særleg på avgrensingane. Miljøet me er vitne til er spennande og detaljert, men blir uviktig og uutforska for karakterane. Fordi karakterane som nemnt er kjedelege blir ein sittande å studere andre ting i bakgrunnen, når det så skjer lite nytt der blir ein utålmodig. «Jeremiah», for å samanlikne, er ein amerikansk serie av det post-apokalyptiske slaget med passe avgrensa miljø. I motsetning til «The Last Train» viser den nye område litt og litt, i hurtigare tempo og med mindre dveling, dette gjer at ein sit igjen med nysgjerrigheit for meir framfor å bli lei av det eksisterande. («Jeremiah» er betre på omtrent alle måtar forresten.)

Eg har mange tankar om serien, mest negative, men for å gi meg mens leiken er god hoppar eg rett til avslutninga. At eg skriv dette betyr jo at eg har fullført «The Last Train», tross alt. Grunnen er at eg var sopass nysgjerrig ovanfor slutten at eg måtte køyre løpet ut, skuffelsane undervegs lot seg diverre vere forgjeves, slutten er absolutt på nivå med resten av serien.

God ide, dårleg gjennomføring. Ikkje anbefalt og heller ikkje mogleg å få tak i på DVD, så det var sagt.

8 episodar.

Utover dei åtte episodane som utgjorde første sesong (ev. series som det heiter i Storbritannia) blei eg stadig meir glad i «Life on Mars» som eg ved første møte i 2006 gav rimeleg fort opp. Sesong to tek Sam Tyler, Gene Hunt og resten av politiavdelinga til vegs ende over åtte nye.

Forutan dei to siste episodane er dette ei vidareføring av oppskrifta brukt tidlegare, det fungerar godt, men eg merka eg blei stadig meir utålmodig og ville eigentleg berre få med meg slutten. Enkeltepisodane er gode nok, greia er at eg ikkje merkar noko drivkraft mellom dei, det går litt i stampe.

Vinglinga frå ei meining til anna på dette område får meg ikkje bort i frå at serien på sitt beste er knallsterk, både når det kjem til karakterutfolding, miljøbeskrivelse og energi. Sluttar på tv-seriar som går over fleire sesongar er eit lite minefelt, her skal gjerne fleire trådar avsluttast på ein måte som er serien sin vante stil verdig, dette løyser «Life on Mars» utmerka godt og med tid og stunder vil nok eg hugse serien for dei gode sidene.

BBC har nyleg starta opp ein spin-off som heiter «Ashes to Ashes», her er det ei kvinneleg politidame frå 2008 som etter ei ulykke vaknar opp i 1981, og neimen er det ikkje Gene Hunt, Chris Skelton og Ray Carling som er her og. Noko som har med å gjere at kvinna, Alex, har satt seg inn i rapportar Sam Tyler skreiv. Det blir spennande å sjå kva denne serien kan bringe.

8 episodar.

Lars Monsen, ein av Noregs mest populære friluftsmenneske, turguru, forfattar av naturbøker og så mykje meir. I Nordkalotten 365 skal han tilbringe eit år i naturomgivelsane i nord, dei åtte programma er delt opp i åtte turar, så det handlar ikkje om å vere åleine og isolert frå sambuar og forsyningar nødvendigvis. Her er små smakebitar frå kva episodane kan by på:

1: Anárjohka. Monsen set seg i kanoen og padlar i grenseområda til Noreg/Finland, han reiser på elgjakt og får eit inntrykk av nordnorsk jegerkultur.

2: Pasvikdalen og tidleg vinter, snøen byrjar så smått å legge seg tynt over bakken, Monsen går til fots med den relativt unge kløvhunden Foss. Bjørnerikt område, sjølv om møta uteblir.

3: Det er juletider i Lappland, mørketida gjer at dagane må nyttast godt og det blir mykje soving på Monsen.

4: Med hundane til sambuaren set Monsen ut på det krevande Finnmarksløpet, 1000km skal tilbakeleggast og det skal bli lite søvn på både førar og hundar.

5: Hund og ski er bytta ut med snøscooter då Monsen blir med på reinflytting, våren nærma seg og reinsdyra skal flyttast frå fjell til fjord.

6: Siste pust frå kong Vinter blir til vår. Monsen set ut på tur med kamerat og sambuar, fortset åleine med hunden Foss og kano, fiskar, besøker nasjonalpark, lever villmarkslivet.

7: Våren er i fullt køyr, Monsen reiser på fjellfiske med ein anna kamerat og besøker folk som driv med gullvasking i Lemmenjok.

8: Kanotur deluxe, Monsen og hunden Foss storkosar seg i tilnærma urørt natur nord i Finland, padlar på Enaresjøen og fiskar så det held til både frukost, lunsj, middag og kvelds.

Har du lyst å sjå serien, last den ned i god kvalitet, gratis og lovleg frå NRK via BitTorrent på denne sida.

6 episodar.

For 20 år sidan laga BBC ein serie basert på bøkene av C.S. Lewis om «Narnia». Sjølv hugsar eg at denne blei sendt opptil fleire gonger på NRK i forbindelse med jule- og påskeferie, som regel på morgonen rundt kl 9.30. Over åra forandra måten ein ser ting på seg, så det å gjenoppleve ein tv-serie med tilknyttande barndomsminner er ei utforsigbar affære.

Av det eg må ha fått med meg for minst 10 år sidan, var det berre brotstykke eg hugsa og mykje hadde blanda seg og skapt «feil» minne, av det mest interessante var nok tinga eg kjente igjen ved gjensynet med første sesong, basert på boka «The Lion, the Witch and the Wardrobe». Eg hugsa at serien gjorde seg nytte av teit teikneserieanimasjonar, at Lucy var den personen eg likte minst, at dyra som stort sett var menneske iført kostyme var så som så. Men likevel var ikkje dette så viktig, for serien var fantastisk spennande å følge med på, eventyrverda i klesskåpet fenga og eg hadde alltid lyst til å reise dit, og eg ville ikkje på skitur før eg hadde fått sett dagens episode!

At «The Chronicles of Narnia: The Lion, the Witch and the Wardrobe» lid under ein så som så produksjon kom difor ikkje som den største overraskinga, omtrent all magi i form av det auge ser er ikkje-eksisterande, her kjem mitt nylege møte med boka inn i bilde. Før jul bestemte eg meg for å sette meg inn i Narnia på nytt, ved å lese bøkene i kronologisk rekkefølge, altså «The Magician’s Nephew» før «The Lion …». Eg kom aldri lengre enn desse to bøkene, då dei ikkje var noko å rope hurra for desse heller, men bilde eg danna meg mens eg las dei hjalp meg godt på veg når det kom til tv-serien, nok til at eg greitt klarte å fullføre.

Bilde eg har skapte meg av «Narnia» som barn har sidan møte med filminnspelinga av «The Lion …» i 2005 gått meir eller mindre oppløysing. Verken bøker eller tv-serie byr på den store opplevinga, konklusjonen min er at «Narnia» er noko som skulle ha forblitt eit godt minne og aldri gjenopplevd. Som barn er det lettare å leve seg inn i denne magiske verda, du overser dei kristne innflytelsane og har lettare med å godta handlinga. Som vaksen er det simpelt, opplagt og til tider usmakeleg, «Narnia» byr ikkje på dei store utfordringane lengre. Så sjølv om serien er flink til å følge handlinga frå boka blir det i beste fall midt-på-treet. Prosjektet mitt om å sette meg inn i bøkene og tv-serien er forsåvidt avslutta etter dette.

13 episodar.

HBOs «The Wire» har vore heitt snakk sidan 2002 no, utan at eg har brydd meg om å sjå nærmare på serien, grunnen er at «The Wire» aldri har blitt fronta slik at eg har bitt meg merke i den, fram til Bjørnar via Harry’s Corner (eller var det Movie Poop Shoot?) traff dei rette notane i haust.

«The Wire», første sesong iallfall, handlar om ei spesialeining innan Baltimorepolitiet som har blitt oppretta for å ferske langarar og drapsmenn relatert til narkobransjen. For politisjefane og politikarane handlar det om å kunne legge fram beslag for god publisitet, men for spesialeininga utviklar saka seg til noko større. Presset frå oven legg dempar på kva som kan bli gjort, og her er det så mykje som skulle ha blitt gjort. Fleire er redde for å trå feil for å øydelegge sin framtidige karriere, dette går utover politieininga.

Det er vanskeleg å trekke fram ein enkelt ting som gjer «The Wire» bra, for dette er ein serie der alt er fletta saman, der alt er godt gjennomført og samanflettinga og gjennomføringa er gjort som i mange andre kjente HBO-seriar, med tanke på heilheita framfor enkeltepisoden. Har du gått glipp av ein episode ligg du dårleg an! Handlingsforløpet er ikkje prega av ei stadig oppnøysting av trådane, men ein veit at det er ein plan bak alt og godtek at serien gjerne brukar tid på å komme seg vidare, for det er gjort så bra!

Kamerabruken, ja stort sett heile den tekniske gjennomføringa, er enkel og gjer ikkje anna enn å overlate publikum si merksemd til handlinga, «The Wire» er nedtona og realistisk tvers igjennom. Kort sagt: God serie som føyer seg inn i rekka av seriar eg gjerne vil fullføre etter kvart.

8 episodar.

Smått utvida, litt mindre sakleg, eit hakk meir alkohol, Oz og James er tilbake på reisefot, denne gongen i California på jakt etter god og rimeleg vin.

Første sesong av denne BBC-produserte serien tok seg for å lære James May sette pris på vin, undervise innan grunnleggande kunnskapar knytta til vinlaging og vinsmaking (les: drikking). I California blir «Big Wine Adventure» i større grad ei rundreise med fokus på smaking og ulike produksjonsmetodar. James har tydeleg fått auka kunnskapar, men innehar nok det som skal til for å finne rimeleg vin til folk flest. Som for å trekke ned igjen vinreisa til jorda har det blitt gjort meir plass for reise-tv-delen av programmet, samt det faktum at store mengder vin, logisk nok, fører til at folk flest (Oz og James inkludert) blir godt fulle.

Samanlikna med første sesong har den andre hakket meir fokus på underholdningsbiten, men ikkje for mykje, eg vil først og fremst karakterisere dette som eit lærerikt og inspirerande innblikk i mangfoldet av amerikansk vestkysts vinlaging, der intensjonen til folka bak dei aktuelle vinane får fortent dekning. På vegen møter Oz og James folk som 2-buck-Chuck, mannen bak billeg industrialisert vin, økologiske vinlagarar, blandingsmerkelagarar og motorsykkelgjengen bak merke Anarchy.

5 episodar.

Vinekspert for BBC og forfattar Oz Clarke og programleiar for «Top Gear» James May slår seg saman og reiser på rundtur gjennom Frankrike i ein 1989 Jaguar XJ-S convertible med eit mål om å lære James å sette pris på vin. Resultatet er eit interessant og lærerikt program som smeltar saman opplevelsen av reiseprogram i roadtripformat med fristelsane av god mat og moroa ved inntaket av moderate mengder vin.

Gjennom ein månad fordelt over fire halvtimesprogram og eit timeslangt utfordrar Oz Clarke James May på grunnleggande område innan vinkjenning, det vere alt frå druer til laging og smaking. Det kjente grepet med å sette ulike personar i lag for å skape underholdning er brukt her, Clarke er vinelskar og meir sofistikert enn bilelskaren May. Konfrontasjonane er aldri seriøse eller destruktive for vennskapet som dannar seg i løpet av serien, men bidreg heller til å oppretthalde ein ledig tone til dette lune, koselege programmet. May er kanskje i mot det mest hardbarka vinpratet, poenget med eventyret er likevel alltid fokusert på ulike typar vin og kulturen rundt.

Programformatet er ikkje blant dei mest utfordrande, «Oz and James’s Big Wine Adventure» er likevel interessant og eit fint kultivert tillegg i kvardagen, med akkurat nok episodar synst eg dette var heller kjekt og utelukkar ikkje eit nærmare blikk på sesong 2 som blei filma inn i California.

10 episodar.

I beste «Sky Captain and the World of Tomorrow»-stil gjer eg litt ekstra ut av oppsummeringa omkring haustens «Top Gear», trykk på bilde for større versjon. Serien beviser stadig seg å vere det beste programmet innan talk show/dokumentar/underholdning/sport, og dei nyaste episodane er ingen unntak. Også i år har «Top Gear» vunne pris for å vere beste aktualitetsprogram utan manus, sjølv om dei som følger med veit at dette ikkje stemmer, då dei har annonsert opp til fleire gonger at dei har papir å halde seg til.

Afrikatur, tilbakekomst av amfibiebilane, Bugatti vs. Eurofighter, bubilrace, test av eldre Leylandbilar, nye Fiat 500 vs. tullingar på sykkel, båt vs. offentleg transport vs. bil vs. sykkel gjennom London, David Tennant som gjest. Dette er berre smådeler av sesong 10, der ingen av episodane skil seg ut som dårlege, men heller ingen ser ut til å vere for like i tråd med tradisjonell «Top Gear»-oppbygging.

Meir «Top Gear» blir det til våren/sommaren, i mellomtiden blir det vanskeleg, om ikkje umogleg, å fylle holet i timeplanen med noko som er i nærheit av å vere så bra innan same sjanger.