Wit og fruen har tatt turen tilbake til Thailand for å delta i ei gravferd. Dei har ikkje det mest knirkefrie forholdet lengre og kranglar i blant for å vise at dei framleis bryr seg om kvarandre. Når Wit tek turen til hotellbaren møter han 19 år gamle Ploy (veldig søt jente!) og hamnar i samtale om f.eks. den thailandske reggaeartisten Job. Etterpå tek Wit Ploy med seg opp igjen på hotellrommet, der kona er, ikkje for sex, men for å tilby sofaen som ei meir komfortabel ventesone enn baren. Kona blir småsur, og for ikkje å oppsummere andre halvdel av filmen kan me stoppe her. Eg finn ikkje heilt fram til å sette ord på det spesfikke som fekk meg til å like filmen (veldig søt jente!), det skjer ikkje så veldig mykje, men igjen er det behageleg å følge med på og eg fekk «Lost in Translation»-vibbar. «Ploy» tek aldri for mykje i og overlet akkurat passe til fantasien.
