«September» kan minne litt om Allens tidlegare seriøse film, «Interiors», i mÃ¥ten den har gjort depresjon til eit sentralt tema og rollen miljøet har for Ã¥ forsterke kjensla av Ã¥ ikkje vere heilt heime — ikkje direkte kaldt, men litt kjølig. PÃ¥ ei anna side er «September» ein lystigare film med meir fokus pÃ¥ forviklingar i situasjonane som oppstÃ¥r nÃ¥r menneske møter kvarandre og ikkje har kontroll over kven dei forelskar seg i, dette gir rom for bÃ¥de tristheit og komedie i det lukka miljøet av eit hus handlinga føregÃ¥r i. Her var Allens intensjonar Ã¥ lage eit «teaterstykke pÃ¥ film», med fleire lange tagningar og minimalt av effektar. Mia Farrow passar ganske godt inn i rollen som kvinne i ein tung livsfase, ho er ein plass i mellom Ã¥ vere hÃ¥plaus, trist og irriterande irrasjonell, ei slitsom kvinne Ã¥ ha med Ã¥ gjere, plakaten hintar til ein bipolar mentaltilstand. Dei andre rollane i filmen er med pÃ¥ Ã¥ nøytralisere ho og balansere persongalleriet til Ã¥ gjere dette til ein roleg filmopplevelse framfor eit stressande forviklingsdrama.
