H.O.T.S. (1979)
onsdag, august 25th, 2010Året etter Animal House fulgte H.O.T.S. i dei ideologiske fotspora til det som i ettertida blir rekna som blant dei ekte fedrene til collegekomedien. Unge, virile menn var blitt skifta ut med frisinna kvinnelege ungdommar, men konkurransennstinktet og skitne triks var framleis tilstades. (Les vidare under bilde).

Kunsten for å skape den gode collegekomedien er å få fram noko meiningsfullt blant innslag av beer pong og wet t-shirt contests. For eksempel kan det å få fram kor vanskeleg det er å vere ungdom, vere vrient nok, då mange problem vil framstå som enkle hinder for det eldre publikummet. Komediar som utelukkande klarar å levere humor på grunnlag av billeg, fysisk humor, og er fråverande mykje av det karakterbyggande, føles gjerne tomme og går lett i gløymeboka.
At H.O.T.S. er ein lite omtala film i ettertida har å gjere med mangelen på tilknyting til karakterane. Det er lettare å kjenne igjen jentene her på kroppsformene enn kva rolle dei spelar. Hovudtråden i filmen er av det slaget som me kjenner til frå så mange collegekomedier, ei hemntok mellom eit tradisjonsrikt, men overlegent “hus” og eit slaskete eit. Det er ikkje her filmen taper terreng, men rett og slett at det verken er hjerte i filmen, eller kompetente skodespelarar for den saks skuld.
Forventingane var ikkje tilstades, så H.O.T.S. skuffar ikkje, men filmen er langt frå god, og heller ikkje anbefalt. Av rølpete collegekomedie er tilogmed dei fabrikkproduserte videofilmane til National Lampoon hakket betre.

Mayakalenderen skal ha det til at verda går under i 2012. Emmerich sitt forsøk på å gjere film av dette, er til dei grader utført på så klovnete vis at alle skeptikarar må ha ledd seg ihel før rekk å bli reddare. «2012» trengte ikkje vere så god for å fungere, gamle filmar som «When Worlds Collide» har drygare handling, men «2012» er så overausa med unødvendige klisjear, detaljar, og sirkus av spesialeffektar, både film og budsjett ville ha godt av ei «oppreinsking» i manus. Like den, den som vil, men «2012» er blotta for alt anna enn ufrivillig komedie.
I fleire år har eg unngått å sjå «Airplane!». Nok ein gong viser det seg at eg burde latt tida gå vidare utan å sjå den. Usikkerheita eg hadde til filmen på førehand var identisk med ei eg har hatt altfor mange gonger før. Ei suppe av altfor billege slapsticks pregar filmen tungt, og desse som nok ikkje var gode når «Airplane!» kom ut har heller ikkje tålt tida. Halvannan time i helvete står som eit seriøst alternativ versus eit gjensyn. «Airplane!» er som Steve Martin på sitt verste. Så har Jim Abrahams også laga den grusame «Scary Movie 4».
«Year One» er laga utan eit snev av kvalitet, eit omgrep som er vanskeleg å definere utan motstykke som denne filmen. Å gi den tre på skalaen har med ting som bilde- og lydkvalitet og hår igjen på skallen min å gjere, framfor at den har eit gram av godside ved seg. Jack Black har eit variert resumé, men vil trenge ein satans god film for å hente seg inn igjen i mine auger. Han er som filmen fråverande av spøkar. Dette er flaut, for meg, for Michael Cera, for filmbransjen, og for dei med ideen som har blitt tilintetgjort.
Namnet og eit glimt av «Halloween» på TV-skjermen er einaste klare koplinga til franchisen eg kunne finne. Elles er dette verken Michael Myers eller Sam Loomis, det er heller ikkje bra. Jo vent, bildekvaliteten var god, musikken var småtøff, reint elles luktar dette rett-på-video. Det som gjer den muleg å sjå ferdig er det morosame i det dårlege, og dei periodane av filmen eg datt fullstendig ut og ikkje fekk med meg noko. All handling er forutsigbar som fy, men det ligg litt underhalding i den tekniske vinklinga i historia. Samanhengen til tittelen gjekk meg dessutan hus forbi, finst den?
Thora Birch var stor i «Ghost World», men gjer ei like kjedeleg rolle i «Winter of Frozen Dreams» som filmen er kjedeleg. Den støttar meg opp på påstanden min om at “basert på ei sann historie” betyr lite eller ingenting. «Winter of Frozen Dreams» er dårleg strukturert, ein rotete film som ikkje klarar å bygge seg opp til slutten som filmen blir introdusert med. Det er umotiverande å sjå ein film der den kriminelle handlinga er uinterssant, ufullstendig framstilt, langt i frå mystisk og aldri skikkeleg løyst. Eg hugsar ikkje kvifor eg skulle sjå filmen, men gløymer den forhåpentlegvis snart.
«Smokin’ Aces» er ein type actionfilm som vil bli enten eller, enten klarar du å innfinne deg med kvalitetane og manglane, eller så klarar du ikkje innfinne deg med manglane på kvalitetane. Uansett innfallsvinkel på problemet så er ikkje filmen perfekt, men enkelte vil klare å hente ut ein grei opplevelse. Personleg hamna eg i båsen over betrevitande som ikkje heilt klarar å svelge dette hårete monsteret.
I 1864 kom Jules Vernes bok «Journey to the Center of the Earth», i 1959 kom den første filmatisering og i år var det igjen duka for nok ei filmatisering av bokklassikaren. At det i mellomtiden har komme minst ei større filmatisering og fleire tv-produksjonar kan nemnast.