The Postman (1997)
User Rating: 5.4/10 (17,390 votes)
Mange der ute held «Waterworld» frå 1995 med Kevin Costner i hovudrolla for å vere ein av dei verre filmane hans og ein dårleg post-apokalyptisk storproduksjon. Personleg synst eg «Waterworld» hadde det som skulle til for å tilfredsstille interessa innan sjangeren, difor såg eg aldri på dei labre tilbakemeldingane «The Postman» har fått, Kevin Costners eigenregisserte 1997-produserte post-apokalyptiske film med han sjølv i hovudrollen, som hinder for å gi den ein sjanse.
Historien. Me hoppar rett inn i det som er ein typisk dag for mannen utan namn, han som etterkvart vil gå under namnet Postmannen. Med hest som følge, snuskete klær og ein forlatt og nedslitt bensinstasjon som nyleg ankomme mål er ramma satt. Eit av dei store spørsmåla ein gjerne stiller seg ved film av den post-apokalyptiske sorten er kva apokalypsen gjekk ut på. «The Postman» går skuffande lite innpå dette og gir seg stort sett på at det har vore ein større krig. Eg har tillit til Costner og ev. andre avgjerdstakarar når dei har beslutta å rette fokuset mot ein meir universell post-apokalyptisk setting, viss det då var planen, det hadde likevel ikkje skada å gjere manuset skarpare og rikare på informasjon. Dialogane og monologane i filmen er på mange måtar altfor enkle, på kanten til banale faktisk, eg hadde forventa meir i ein film der Brian Helgeland («Payback») var involvert. Så må det også vere nemnt at filmen er basert på ei bok som på ingen måte er vurdert her, utan å ha lese ho mistenker eg boka for å vere betre likevel, forhåpentleg i behandlinga av fortida.
Med sine godt og vel 3 timar skal ein kunne forvente mykje av «The Postman», som endar opp med å stå fram som ein 3 timar lang teaser. Eg synst altså konseptet har potensiale, det luggar berre i kantane. Eg klarar ikkje å kjede meg grenselaust heller, men sat positivt innstilt til at det rundt neste sving ville utvikle seg til å bli betre.
Eg høyres kanskje negativ ut, det er for å fram at det er lite spektakulert som tilbys her, heller enn at ting er på trynet. Sant skal seiast så legg det meste seg midt på treet, me har ein del spenningssekvensar, ein del skyting og brutalitetar, nokre rotete intime augeblikk og mykje heltesnakk. Det går ned, men vil ikkje bli hugsa.
Vurdering: 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10

Gjennom tidene har grupper av skodespelarar som opptrår i same filmar gjerne blitt kalla «packs», av slike har me Rat Pack, Brat Pack og Frat Pack. Er Judd Apatow senter for den nye store «packen»? Fleire av dei populære engelskspråklege filmbloggane har fått for seg dette, eg stiller meg derimot kritisk ettersom Apatow har gått veldig mykje ut til sidene siste par åra med å produsere framfor berre å samle kameratane sine framfor kamera i komediane sine. I «Drillbit Taylor» finn me han igjen på produsentsida, Seth Rogen som har det med å dukke opp i samanheng med det Apatow gjer har vore med på manussida her, men sett bort frå dette er det ingen kjente framfor kamera anna enn Owen Wilson, som på si side høyrer eller høyrde til Frat Pack (Ben Stiller, Will Ferrell, mfl.). Siste året har det derimot vore snakk om at Frat Pack som det brukte å vere ikkje eksisterar lengre, tross at nokre av dei i gjengen har det med å spele inn i film i lag. Diskusjonen får bli usatt.
«Raising Arizona» var ein av fire filmar eg hadde liggande usett av Coenbrødrene for å bli ferdig med filmografien deira. Dei neste tre, «Barton Fink», «The Hudsucker Proxy» og «O Brother, Where Art Thou?» skal bli forsøkt sett dei neste dagane.
Bill er ein tapar. Han er småfeit, har ei kone som er utru og ein sjef som ser skikkeleg ned på han, dessutan er sjefen hans svigerfaren.

Denne gangen skal jeg skrive en anmeldelse om filmen «Never Back Down». Som ivrig tilhenger av MMA (mixed martial arts), så jeg frem til å se denne filmen som i utgangspunktet kan klassifiseres som en «MMA-film».
Eit unødvendig åttande etterslep i rekka av «A Nightmare on Elm Street»-filmar, der Freddy får hjelp og motstand frå «Friday the 13th»-karakteren Jason. «Freddy vs. Jason» er intet meir enn ein rett fram slasherfilm utan djupare motivasjon innan karakterutvikling eller historie enn å få handlinga til å gå framover.
Ein nedtur frå «Dream Warriors» var ikkje uforventa, Wes Craven er igjen utelatt og Tuesday Knight har erstatta Patricia Arquette som Kristen Parker. «The Dream Master» er seriens første skuffelse, ein liten sådan, då den ikkje ligg spesielt langt unna «Freddy’s Revenge». Eg turde å håpe på betre etter «Dream Warriors».
Me skal tilbake til Elm Street, og faktisk også til huset der vår Nancy frå den første filmen budde. 5 år har gått sidan den gong og familien Walsh har nyleg flytta inn.
«Threads» er ein liksomdokumentar om etterverknadane av atomkrig. Tematisk sett ligg den altså ikkje langt unna «The Day After» som eg såg forleden, men pga. formen blir inntrykka noko annleis.
(0 hittil)