Ni liv (1957)
User Rating: 8.1/10 (478 votes)
29. mars 1943 kom Jan Baalsrud i lag med elleve andre om bord på fiskeskøyta «Bratholm» til Toftefjord i Troms. 1. juni same året kryssa han med hjelp grensa til Sverige, ingen av kameratane som starta reisa frå Shetland over 2 månader tidlegare var med.
Filmen «Ni liv» er basert på boka «We die alone» av David Howarth, denne er nok mest kjent som «Ni liv» i norskoversatt utgåve og er tross alt ei norsk historie, men då altså skildra av ein britisk historikar og forfattar, som interessant nok har skrive meir om Noreg i ettertid av den episke uthaldanheitshistoria som «Ni liv» er.
Skal eg beskrive dette som ein bestemt type film freistar det mest å sette den i eventyrsjangeren, av amerikanske adventure, me har ein protagonist med eit mål for ei handling som brått blir hindra og han må sette seg eit nytt mål, reisa mot dette målet er senteret for filmen og undervegs møter han på nok av hindringar av den skikkeleg seriøse varianten, til tider så tyngande at eit realistisk mål om å nå fram i live kjennes håplaust.
At eg let meg fascinere av norsk motstandsrøyrsle vil eg få fram, for nokre år sidan las eg boka og den stod fortsatt sterkt i minne før eg såg filmen no nyleg. Det var difor ei stor glede å sjå at «Ni liv» blir fortalt med like stor dramatikk gjennom levande bilder som ord i ei bok, historia er tydeleg og godt fortalt og filmen kan såleis opplevast på ein god måte uavhengig om du har lese boka eller ikkje. Sjølvsagt står det ikkje meg i mot å anbefale boka først som sist, den har det med å lime seg fast i hendene dine til du er ferdig med ho. Men her handlar det altså om filmen, som skal ha skryt for måte den har klart å framheve den viktige historien om Jan Baalsrud framfor alt, dei hindringane han møtte og det motet han og hjelparane undervegs viste.
Vurdering: 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10

«Buddy» er ein norsk godfilm, den er morosam, har varme og skodespelarar som stort sett gjer ein god jobb.
Gjensynet med «Jaws» forrige helg vart like kjekt som eg håpte på, sjølv etter å ha sett han to gonger før er denne dønn stabil på gjensjåingsskalaen og stadig ein sterk film.
Bollywood er eit relativt uutforska område for meg, antall sette filmar frå India kan teljast på ei hand, noko eg finn finurleg då eg har likt alle godt nok. «Om Shanti Om» er hittil den mest typiske eg har sett, ut i frå bilde eg har danna meg av den typiske Bollywoodfilmen, ein standard dei andre filmane eg har sett i ulik grad har styrt unna. Om dette gjer «Om Shanti Om» til ein erketypisk Bollywoodfilm er likevel tvilsomt, sett behandlinga av filmproduksjonen i historien og den ofte veldig klare merksemda på tekniske grep. Å kalle det metafilm vil bli for sterkt, men det finst i blant snev av likheiter.
Med Audrey Hepburn og Fred Astaire, regissert av Stanley Donen og gjort i fargerike omgivelsar fanga på Technicolor-film. «Funny Face», ein romantisk komedie musikal frå 1957 om møte mellom intellekt og den glamorøse modellverda.
«In Bruges» tek oss med til denne belgiske byen og på spørsmålet kvifor me er hamna i dette holet er svaret at våre to viktigaste karakterar har utført ein jobb og må søke dekning. I føringa som desse to mennene finn me Brendan Gleeson (som Ken) og Colin Farrell (som Ray), per dags dato vidt kjente skodespelarar og unødvendig for vidare presentasjon.
Som min andre Apatowproduserte film på kort tid, den første var den skuffande «Drillbit Taylor», låg det stor spenning knytt til om denne kunne innfri forventingane. Generelt god omtale klarte aldri å riste av meg tanken om at dette kunne gå begge vegar, både Kristen Bell og Mila Kunis har trådd i salaten på storskjermen tidlegare og skulle ha større birollar her.
Audrey Hepburn, Humphrey Bogart og William Holden i ein film av Billy Wilder, eg såg verkeleg fram til «Sabrina» og blei heller ikkje skuffa.

Ein tidlegare høgt betrudd tenar i Oljedirektoratet, no finansmeglar, Brock-Larsen (Arne Aas) vil ha tak i ein mikrofilm som inneheld opplysningar om nye oljeførekomstar i Nordsjøen. Desse vil han selja vidare til eit tysk storkonsern for 100 millionar tysk mark. Egon Olsen skal gjennom sin kontakt få 10 % av denne summen. Banden bryt seg inn hjå Oljedirektoratet og får tak i filmen. Alt ser perfekt ut for banden, heilt til Egon overleverar filmen til Brock-Larsen sjølv. Brock-Larsen meinar at Egon veit for mykje, og er lite lysten på at Egon og banden hans skal få sine delar av salsummen. Han får sin kompanjong, Roy (Lasse Kolstad), til å ta seg av Egon. Han prøver å gassa han i hel, men heldigvis kjem Benny og Kjell og reddar bandeleiaren sin.
Den har blitt kalla prototypen på blockbusterfilm, stod ubeseira på Oscarfronten med 8 belønningar i 20 år, skal visstnok vere filmen med mest solgte billettar i USA og ligg på dei fleste prestisjetunge topplistene (AFIs mellom anna). «Gone with the Wind» har definitivt satt sine spor i filmhistorien.
(0 hittil)