Charlie Bartlett (2007)
User Rating: 7.3/10 (9,271 votes)
Smarte og rare Byrd Huffstodt frå «Huff», Anton Yelchin som han eigentleg heiter, har tatt det verkelege spranget frå tv til å lande hovudrolla i «Charlie Bartlett» på storskjermen. Dei som har sett «Huff» kjenner han som den intelligente, men fortsatt barnelege sonen til Hank Azarias psykologkarakter frå serien som velta over av kjente og briljante skodespelarar. I «Charlie Bartlett» har han teke på seg ei litt meir humoristisk prega rolle, men spelar fortsatt på å vere ei blanding av smart og endå ungdom.
Etter å ha blitt kasta ut frå sin n-te privatskule er Charlies einaste valmoglegheit offentleg vidaregåande skule. For å få elevane til å like han startar han personleg rådgiving på toalettet og sel medikament til trengande, der definisjonen av trengande kan vere litt diffus. Etter kvart som populariteten stig får rektor auga opp for Charlie som ei urokråke og går hardt inn for å øydelegge skuledagen hans og dei som set han høgt.
Grunnane til at «Charlie Bartlett» er ein knakande god film er fleire, Anton Yelchin er perfekt i rolla som Charlie Bartlett, guten med glimtet i eine auge og ei seriøse mine i andre. Kombinasjonen Yelchin og Hope Davis som spelar mora gir ein dødeleg god start som får den neste halvtimen til å virke morsom på alle moglege småting, utover det kjem stadig fleire sider til overflata og bidreg ved sidan av god humor å halde dette på eit høgt nivå. Klimpre- og songstunder ved pianoet på familien Bartletts store gods (fru Bartletts ord) fargar filmen ein gong i blant utover og er gull verdt kva kjem til Yelchins brå skodespelarstil, og kan vere like brå som mange av filmens alvorlege poeng.
Tom over på Captain Charisma’s Filmblogg har mange poeng i samanlikninga med John Hughes 80-talsverk «Ferris Bueller’s Day Off», men der den tek deler av årsakene til Ferris’ popularitet for gitt går «Charlie Bartlett» innpå korleis Charlie som person skal kunne få folk til å like han og korleis han lukkast. Filmen har meir alvorlege sider som gir djubde utan å stele alt fokus og den har ei enkel og effektiv kjærleikshistorie som heller ikkje trakkar i salaten på nokon som helst måte.
Både i tonesetting, behandling av karakterar - alle spelt på upåklageleg vis, oppbygging innan den personleg foretrukne lengda i komediesjangeren på 90 minutt, filmmusikk og type humor så fengar «Charlie Bartlett» så bra at eg umiddelbart fekk lyst til å sjå den igjen og ikkje kan anna enn å anbefale den vidare. Dette nokre dagar etter så eg utan å måtte tenke meg om lengre kan stå for mine ord.
Vudering: 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10

Då eg skulle sjå «In the Valley of Elah» på kino tidlegare denne månaden hadde eg ingen forventingar eller tankar til kva den skulle vere. Den faktiske grunnen til at kinobesøket fall på akkurat denne filmen var at ingen av dei andre filmane freista. Men kva gjorde det når Paul Haggis skulle stige opp i så måte frå holet han grov seg sjølv ned i med «Crash» i 2004.
Eg har ein innrømmelse på lager, eg har aldri sett «Grease». Sjølvsagt har eg sett klypp frå den, eg veit sånn cirka kva den handlar om og alt det der, men har aldri hatt spesielt lyst til å sjå heile. «Cry-Baby» fekk eg umiddelbart lyst til å sjå når eg blei obs på den, parodiere «Grease» og liknande som den skulle gjere. Dessutan er eg glad i musikalar, etter i mange år ha hata sjangeren som intetvitande, har eg blitt godt glad i nokre etter kvart, gode musikalar set eit ekstra gledestrykk i meg, det blir så mykje meir fres over sakene med gode songnummer.
Det er å underdrive og seie at eg er glad i The Beatles, som fan er eg rett nok fersk, men det skal ikkje legge noko demping på gleda eg får ved å høyre songar som «Got To Get You Into My Life» og «I Should Have Known Better». Utan å ha tiår på nakken i miljøet er eg open for alternativ bruk av musikken, korleis andre måtte tenke er for meg uvisst, når «Across the Universe» (filmen) kom fram i dagen var eg var eg ganske høgt der oppe. Ettersom det tok tid før den kom til Noreg var eg rimeleg kjapp på soundtracket og hadde dei fleste coverlåtane prenta i hjernebarken før eg såg filmen.
Musikken, nyinnspelingar av The Beatles melodiar som glir inn i historien i varierande grad er flott, sjølv om det blir litt for mykje av den i blant. Dette går ikkje på bekostninga av resten av filmen, det fører berre til at den blir lengre. Stundom står handlinga stille, uansett kor mykje eg undervegs ønska meg meir tempo klarar eg ikkje å oversjå dette som bidrag til å låse oss fast i tid og bidrag til å gi limet under beina på folka som ikkje klarar å styre liva sine heilt som dei vil.
At «Across the Universe» klarte å gi meg ei tung kjensle i brystkassa gode 3/4 av filmen er eigentleg nok for meg til å skryte den opp i skyene, eg lever (les: ser film) for å oppleve desse gongene når det knyter seg i magen. Eg kan likevel ikkje unngå å legge merke til ting som kunne ha blitt gjort annleis, Prudence er ei eg gjerne skulle sett meir av her, ho forsvinn plutseleg ut av filmen for så å dukke opp igjen som om ho aldri betydde noko meir. Utflukta til Mr. Kite sitt sirkus tilfører filmen lite forutan visuell nytelse, Bono er ein av dei andre tilfella unødvendig show. Så problemet til filmen er i hovudsak at den prøver på altfor mykje, noko som hindrar den i frå å bli den ultimate filmopplevelsa, men den ligg ganske nærme for meg.
Sir Charles Chaplin Jr. markerte overgongen frå stumfilm til lydfilm relativt seint, når han i 1940 kom med krigssatira og parodien på Adolf Hitler og det tredje riket i «The Great Dictator». Likheiten til Hitler er i blant skremmande, Chaplin er som kjent både liten og med signaturbarten sin og luftige knickers er det tøft å sjå han trå inn i ei rolle som etterliknar ondskapen sjølv. For å få komedien til å virke spelar Chaplin også ein jødisk frisør, som for å kunne bli hylla som helt og samtidig få skrytet for å portrettere den grusomme fienden.
Eg har aldri betrakta meg sjølv som eit Joy Division-fan, ikkje rart når eg aldri har høyrt særleg mykje av bandet, med andre ord har eg aldri mislikt Joy Division. Eit viktig poeng i forbindelse med filmopplevelsen min. Tidlegare i haust gav eg meg tid til å lytte gjennom albumslista og fann i så måte ut at det ikkje var så dum musikk, hadde eg gitt meg endå meir tid ser eg ikkje bort i frå at eg kunne ha blitt godt glad i Joy Division, men det er ei anna sak. Meininga var å få ein idé om kva musikk dette var, før eg skulle sjå Control.
Møte med regissør Anton Corbijn og skodespelar Sam Riley (som Ian Curtis) var mitt første. Gjerne når eg bevegar meg innpå nye namn i filmverden er det eg opplever dei største overraskelsane, utan forventingar eller tvil, samtidig er det så mykje lettare å godta skodespelarane i rollane sine. Control blei ekstra god då eg kom inn i rett modus ganske tidleg og slutta å tenke på det som ein film, då eg hadde klart å nullstille meg i forkant, og det at folk fall på plass ganske fort utan at eg blei sittande å tenke på andre ting, eg har ein tendens til å la kjente ansikt sette fart på koplinga til andre filmar.
Måten ting aldri blir forsøkt forklart kvifor det og det skjer eller korleis Ian Curtis tenker, men overlatt til publikum å observere han og heller prøve å trekke slutningar sjølv med god, gammaldags fundering - utan å få bekrefte noko - gjer dette til ei god filmopplevelse som kan trekkast fram blant musikkbiografiar. Naturlegvis finst det handling som kan gi ei svært enkel forklaring på saker og ting, men det ligg ein mørkare natur i sinnet til Ian Curtis som får dette til å framstå som ein generelt meir interessant film enn berre ei reise frå undergrunn til populartitet.
Ein seriemordar er laus på den koreanske landsbygda i «Memories of Murder», to inkompetente politietterforskarar prøver så godt dei kan å finne ein skyldig, utan å sky drøye intervjumetodar. Det herskar ein håplaus situasjon både når det gjeld bevisbevaring og samarbeidsvilje i troppen, noko ein nyankommen etterforskar frå Seoul får oppleve når han blir med i jakta på ein mordar som passar ein profil som er langt i frå avklart.
Ja, eg har sett den nye «Futurama»filmen. Nei, eg skal ikkje røpe historien eller kritisere. Ja, «The Simpsons Movie» blir som hermetikk i forhold til ferskvare med den forsegla glasskuppelen sin. Ja, eg skal gi meg med å svare på spørsmål eg aldri har stilt her.
Tony Curtis, Jack Lemmon og Marilyn Monroe spelar på lag i denne flotte Billy Wilder-komedien frå 1959, der Curtis som Joe og Lemmon som Jerry må kle seg ut som kvinner for å få ein gig utanbys. Gangsterar på jakt etter eller forviklingar med andre menn foran seg, “Josephine” og “Geraldine/Daphne” står bokstavleg talt på tå med høghela sko gjennom denne hysteriske filmen.
«Reprise» som ein av årets beste norske filmar enda opp med å bli den eg aldri fekk sett, som eg gjerne hadde lyst til å sjå. Det stod vel på viljen kan eg tenke meg, eg har det med å aldri få sett filmane eg verkeleg har lyst til å sjå, spesielt når det gjeld kino.
(2 hittil)