Rope (1948)
tirsdag, mars 25th, 2008
«Rope» er kanskje mest kjent for sitt inntrykk av å vere ei einaste lang tagning, den observante vil legge merke til overgongane, men kan ikkje nekte for at det er imponerande filming og speling. Akkurat som å sjå teater på film, men for min del imponerar det ekstra då både det tekniske som kameraføring og lys må vere klart og skodespelarane må stå klar for nærbilde, og måten kamera er planlagt til å fange opp det viktigaste. Alfred Hitchcock har hatt med dyktige folk å gjere, Jimmy kjem seint inn i bilde etter me gjennom dei andre tilstadeverande har fått danna oss eit godt inntrykk av personen rollefiguren hans er, eit inntrykk han lev godt opp til. Sånn elles er dette ein snakkefilm av typen eg set pris på, men den mangla litt spiss. I små periodar er det lite engasjerande, og ingenting overgår sjølve ideen. I forhold til forventingane var det ein liten skuffelse, men filmen er framleis god.
Hitchcock skuffar sjeldan, «Shadow of a Doubt» hamnar litt nedpå lista mi i kamp mot dei andre filmane hans, men er utvilsomt ein god film. Familien Newton får besøk av favorittonkel Charlie, spesielt vesle Charlie (jente i dette tilfelle) ser opp til onkelen sin. Ho påstår dei har eit telepatisk bånd, nesten som to tvillingar. Men onkel Charlie har ei mørk side. Så gradvis at du aldri legg merke til det forandrast idyll til mareritt, filmen er fullspekka med detaljar som frampeikarar og byr på spenning så vel som gledesstunder. Naturleg nok er vesle Charlie prega av dette. Gjennomførelsen med utspekulerte kameravinklar og få ord om den faktiske handlinga gjer dette endå meir til ein sjåverdig film.
er ein film der ein stor del av æra bør gå til Robert Walker, som tragisk nok gjekk bort same året som filmen blei lansert. Då karakteren hans, Bruno Anthony og Guy Haines (Farley Granger) møtes på toget dreiar samtalen deira seg etterkvart innpå mord; «det perfekte mord». Bruno får for seg at han kan drepe den utru kona til Guy, mens Guy kan drepe den slemme faren til Bruno, og at dei begge kan komme unna på mangel av motiv og sosiale relasjonar. Guy ler bort ideen, den psykotiske Bruno ser på dette som ein fastslått avtale. Det som følger er ein mordthriller av høg klasse der Robert Walker mest av alt imponerar som Bruno, ein karakter viss vekst på deg som person gjennom heile filmen og blir stadig skumlare. «Strangers on a Train» er nok ikkje min favoritt Hitchcock, men likevel verdt å sjå.
Eg stiller meg sjølv i ein mellomposisjon når det gjeld Alfred Hitchcock sin romantiske thriller frå 1940. Desto meir eg tenker over innhaldet, desto betre blir den. Men så er det småtinga som stadig held den tilbake.
«Sabotage er ein kort film av Alfred Hitchcock frå 1936. Med kort film meinar eg ikkje kortfilm, men rettar peikefingeren på det faktum at den er knappe 70 minuttar lang.
Frå lydfilmen sin ungdom kjem ein Alfred Hitchcock spionthriller satt til dei britiske øyer.
Putt James Stewart i ein rullestol, med gips på beinet og utsikt mot bakgården, så har du ein klassikar. Oppskrifta er ganske enkel, men enkelt er bra. Vår mann i hovudrolla, L. B. Jefferies alias Jeff, har måtte sitje i ro i over 6 veker etter ei ulykke ved forsøk på å ta eit godt bilde. Og når ein kjedar seg i tillegg til at det er over 30 grader i skuggen, så kan små ting gjere ein paranoid, iallfall blir Jeff mistenksom når kona til naboen tvers over bakgården plutseleg forsvinn, og mannen i leiligheita går fram og tilbake og oppfører seg rart.
Eg hadde forventa fleire høgder, men er likevel ikkje skuffa over filmen. Det var ei fin oppleving, litt uvant tempo med tanke på dagens filmar, men ikkje kjedeleg. Historien er spesiell nok til å få ein til å tenke innimellom, og av og til nesten litt småekkel. Ikkje på grunn av høgdane, men på grunn av enkelte av personane i nokon rare situasjonar. Som det med bilde i galleriet, det minna meg om eit bilde eg såg i Brødrene Dal når eg var yngre. Filmen er også spennande, spesielt i scenene der Scottie følger etter Madeleine. Det er så enkelt, og så rart ho aldri ser han i dei openlyse etterfølgingane, men likevel spennande. Også er det kamera, filmen er ein fryd å sjå på, og bilde her har også fått ei god oppussing, noko som sikkert kom godt med, når filmen er neste 50 år gammal.
Etter ein eviglang første time tok filmen endeleg av, og tok om ikkje akkurat lufta ut av meg, spennande nok. Eg vil likevel ikkje foreslå denne som underhalding tross klassikarstatusen.