Eit par Ã¥r etter «American Pie 2» kom «American Wedding», aka «American Pie 3 — The Wedding», viss du har lyst til Ã¥ leve i uvissa omkring kven som skal gifte seg sÃ¥ har du vel allereie stoppa Ã¥ lese. Synd du sÃ¥g pÃ¥ bilde til høgre forresten, sÃ¥ du kan vel like godt fortsette Ã¥ lese.
College er over, utan sÃ¥ mykje om og men, kva som har skjedd med folk sidan sist har blitt neglisjert og nysgjerrigheita den hardbarka fansen mÃ¥tte ønske stilt blir aldri gjort særleg med, fleire av birollane har blitt fjerna fordi skaparane ikkje kunne finne storylines til dei, Oz (Chris Klein) er det einaste tapet, grunna andre innspelingar i dette tilfelle, som er verdt Ã¥ trekke ned for — han utgjorde trass alt 1/4 av den harde kjerna i dei to første filmane. I staden har Stifler blitt henta inn i større grad, kva han har gjort sidan film 2 blir aldri diskutert, men det er klart at han kombinerar bussjÃ¥før og trenarjobb for highschoolfotball.
Det er altsÃ¥ bryllaup pÃ¥ gong, Jim og Michelle skal gifte seg, per definisjon av tenÃ¥ringskomedie skil altsÃ¥ denne tredje filmen seg ut, men beheld Jim som meisteren av flaue scener, kvalme innslag med Stifler og spenninga mellom Finch og Stifler grunna Stifler’s Mom. Kevin hamnar er alltid tilstades, men gjer aldri noko viktig. Kombinasjonen av bryllaup og tullehumor fungerar ikkje sÃ¥ altfor bra, fleire av karakterane er blitt kjedelege med alderen. Den nemnte spenninga mellom Finch og Stifler utviklar seg til Ã¥ bli konkurranse nÃ¥r den heite søstra til Michelle dukkar opp, her byr filmen pÃ¥ si beste sidehistorie.
«American Wedding» har eg kun sett ein gong tidlegare, den har ikkje spesielt høg gjensjåingsverdi, men går glatt ned som midt på treet humor. Eg blir i det sentimentale hjørne som tidlegare var forbeholdt slutten på «American Pie 2» av å sjå «American Wedding»,
blanda med skuffelse over at dette aldri går spesielt i djubda på nokre av karakterane sine og at oppbygginga av historia rundt bryllaupet er ribba for originalitet: 1. Møte og imponere svigers. 2. Utdrikkingslag. 3. Kaos før bryllaupet. 4. Lykkeleg slutt. Filmen har ikkje så mykje den vil fortelje av meining som dei forrige, å velje bryllaup som filmens senter er å flytte seg i naturleg retning når det gjeld livets store augeblikk, men kor blei det av collegegraduation? «The next step» som tidlegare har vore viktig har dei vakse av seg, men eg sit med den ærlege opinionen om at «the next step» rundt collegegradutation hadde gjort seg betre, likeheitene til highschoolgradutation til tross.
Eg vil ikkje trekke «American Wedding» ned i dritten, over åra har eg blitt for glad i castingen til å avsjå fillmen fullstendig, men den har fatale manglar og heng dårleg saman med resten av serien. Som avlslutning er den også berre halvt verdig. Den legg seg på eit nivå altfor mange av tenåringskomediane gjer, viss me igjen skal inkludere den i sjangeren. Som komedie byr den likevel på nokre ubetalege scener, og kva filmseriar gjeld er eg tilhengar av å køyre løpa fullt ut.

«American Pie» vart ein stor suksess og at «American Pie 2» kom to år etter var ingen bombe. Første år på college er over og forutan Oz sitt har liva stort sett stått stille. Ein lang og kjedeleg sommar, grunna politiet sitt aktive arbeid mot private festar, står for døra då Kevin kjem med ideen om å leige eit sommarhus ved innsjøen (les: Lake Michigan) og jobbe/feste gjennom 12 veker, noko bror hans (Casey Affleck returnerar her i sin ukrediterte rolle frå «American Pie») gjorde. Jobbing åleine kan ikkje dekke utgiftene og Stifler (Seann William Scott) må bli med, takk og pris, utan denne bølla hadde spesielt «American Pie 2» vore merkbart mindre moro.
I 1999 kom brødreparet Weitz i lag med Adam Herz ut med det som er ein av dei meir vellykka tenÃ¥ringskomediane sidan den moderne varianten av sjangeren oppstod pÃ¥ starten av 1980-talet. «American Pie» er, ved sidan av Ã¥ vere den filmen eg har sett flest gonger i løpet av livet mitt, ei vellykka blanding av pÃ¥-kanten humor og hjarte. Her fÃ¥r me for første gong møte Jimbo, Kevin, Finch og Oz… og Stifler. Desse fire (eksl. Stifler) er faretruande nær Ã¥ fullføre high school som jomfruer og inngÃ¥r ei pakt om Ã¥ støtte kvarandre til «pakke ut pikken og faktisk bruke den», om Stifler (Seann William Scott) skal siterast.
Det finst nok berre ei hÃ¥ndfull mengde menneske som vil finne ei filmmelding av den tredje «American Pie» spin-offen interessant, dei fleste eg har høyrt uttale seg om «American Pie» (og dÃ¥ snakkar eg om den første og beste filmen) har gjort det i negativ forstand. Om ein tek nr 3, «American Wedding», og dei følgande spin-offane til grundigare forsking er det lite Ã¥ finne som kan tale for kvalitet. SÃ¥ har det seg slik at eg har eit soft-spot for «American Pie», til dei grader at eg framleis har nokre smÃ¥ grÃ¥ som kriblar etter Ã¥ sjÃ¥ det som dukkar opp, pluss at nÃ¥r det kjem til dÃ¥rleg film sÃ¥ er collegehumor ein av fÃ¥ sjangrar eg taklar utan problem — faktisk synst eg det er rett sÃ¥ morosamt ein sjeldan gong.
Den femte filmen under «American Pie» namnet er ute, og hevar inntrykket litt frå den forrige filmen, som var den første som kom rett på video. Om Universal har tenkt å fortsette franchisen som ei slags «National Lampoon» greie gjenstår å sjå, men kvaliteten er deretter.
For å vere heilt ærleg, eg hadde ingen forventingar til denne filmen. Men berre to av personane frå den origianle rollebesetninga frå dei ekte «American Pie»-filmane, Eugene Levy og Chris Owen, korleis kan det vere mogleg å levere noko? Vel, «American Wedding» var ikkje store greiene heller, men den var i det minste laga med tanke på kino (framfor rett-på-video). «Band Camp» gir oss med rett-på-video statusen sin oss ingen grunn til å tenke høge tankar om den.
Eg har sett denne eit par gonger før, og den er framleis god. Mykje latter i form av mange undervurderte komiske episodar.