21 episodar.

Den første tv-serien som gjorde meg verkeleg interessert for tv-seriar er avrunda. Visstnok for godt denne gongen. Dei som har fulgt serien nokre år kjenner nok til dei opprinnelege planane om å avslutte etter både 4. og 5. sesong.

Sesong 6 har blitt sendt i to omgongar, der dei første 12 episodane rulla over skjermen på vårparten i fjor, og dei resterande 9 episodane nyleg har blitt sendt. Eg skreiv tidlegare om første del, viss innhald i teksten kan oppsummerast som hovudsakleg negativ. Det var bedrøvande og kjedeleg. Ein serie skal ha lov å utvikle seg, utforske nye måtar å uttrykke seg på. «The Sopranos» var lenge ein frisk serie som tydde til slike metodar, men beholdt alltid det vesle ekstra som gav dette giv. Dette forsvann så utover femte sesong, og kom ikkje tilbake før i dei siste episodane av sjette.

Eg må sei meg fornøgd med avrundinga, det var fleire gode episodar opp mot slutten. Dei avslutta verdig med å gå tilbake til det gamle tempoet. Forutan dette vil eg ikkje sei stort meir, men har ein blitt skuffa tidlegare vil nok det å fullføre løpet vege opp igjen litt.

13 episodar.

Min andre gjennomgang av femte sesong, men er det ein serie som har god gjensjåingsfaktor, så er det The Sopranos. Einaste ulempa ved å sjå denne sesongen no er at eg må vente heile 4 månader på neste. Men med gode minner frå denne sesongen vil eg kunne klare å gå ei lita stund utan.

For første gong har eg faktisk klart å fordele episodane over meir enn 1 veke, og sett i snitt under 1 episode dagen, så eg har fått tid til å dvele på kvar episode litt lengre. Ein fin ting.