IMDb: 7.0/10 (41 votes)

Edith Carlmar sin regidebut skapte oppstyr, det er ikkje ofte ein høyrer om attentatforsøk i forbindelse med kinopremiar, men det var faktisk det som skjedde når «Døden er et kjærtegn» blei vist på Colosseum i 1949, Edith Carlmar blei trua med å bli skoten. I Kristiansand blei filmen i heile tatt nekta vising, noko som aldri ville ha skjedd i dag då den dengong så mykje omtala «skandalen» verken inneholdt nakenheit eller stygge ord, såvidt eg forstår ville nok flesteparten i dag vore knekkande likegyldig ovafor det «kontroversielle» temaet.

«Døden er et kjærtegn» er ei filmatisering av ein Arve Moen roman om ei sann kjærleikstragedie frå 1930-talet. Ein forlova ung mann og ei gift eldre kvinne finn tonen og meir til og knyter eigne bånd, så blir det knute på tråden, dei finn ut at dei er altfor forskjellige, unge Erik er arbeidsklasse og eldre Sonja er middelklasse. Det står så godt bak på omslaget til filmen: «… et klasseskille man ikke bar kan hoppe bukk over».

Norsk film på denne tiden kan verke litt stiv i dialogen og denslags, slik var no eingong stilen, eg synst det gjer seg godt og blir litt av gleden med å gå så lang tilbake i tid, eg forventa noko annleis enn dagens og får det servert. Oppstyret filmen skapte gjer at eg ser litt annleis på filmen, hadde eg ikkje visst ein ting så hadde det ikkje vore så altfor drøyt, ikkje at det er det elles heller, men du ser kanskje poenget mitt?

Når alt kjem til alt handlar det om å like eller ikkje like filmen, og eg likte den forsåvidt litt. Eg satte pris på den brutale framdrifta, enkelt og effektivt utført, ingen nøling her. Eg likar også tanken om at denne snodde seg rundt sensuren og satte ein støkk med tematikken.

Vurdering: 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10

IMDb: 7.1/10 (48 votes)

Den siste av i alt ti filmar ekteparet Edith og Otto Carlmar laga, Edith var forresten den første norske kvinnelege regissøren, omhandlar eit ungt kjærestepar som reiser frå byen og foreldrer og slår seg ned i ein fråflytta gammal husmannsplass.

Når «Ung flukt» kom skapte den mykje oppstyr og blei tilogmed debattert i Stortinget grunna ei nakenbadande Liv Ullmann, som forøvrig hadde sin første hovudrolle med denne filmen. Ho spelar den unge jenta Gerd, ei uskikkeleg jente som har blitt i lag med den meir skikka og oppdratte Anders (Atle Merton).

Tittelen teke i betrakning er ein passande beskrivelse på filmen, det handlar for Anders og Gerd å vere på flukt samtidig som det delvis kan stå for Gerd sitt stadige forsøk på å flykte frå dei trygge omgivelsane ho eigentleg får etablert rundt seg.

Etter ei stund på husmannsplassen dukkar også ein karakter ved namn Bendik opp, spelt av Rolf Søder, han bryt idyllen med sin mandige sjarm som Gerd bit lett på og gjer Anders noko ukomfortabel og irritert. Samtidig er det foreldra sitt styr med å få ungdommen heim igjen.

«Ung flukt» er god på at den går utanom A4-tråkket og ikkje køyrer stereotypane i verken foreldre eller straffangen Bendik fullt ut, men overlet mykje til Anders og Gerd å finne ut av. Det er ei smått romantisk skildring med realiteten som stadig ligg og knugar under overflata.

Eg vil heller ikkje skryte for mykje av filmen, enkelte ting blir teke litt for lett på etter min smak, samtidig som andre mindre problem elegant blir via akkurat så liten plass som dei bør. Oppsummert hamnar dette godt over middels, utan å krype for høgt på skalaen heller.

Vurdering: 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10

IMDb: 5.4/10 (11 votes)

Filmfortellingen «Skadeskutt» er et viktig bidrag til den vrangforestillingen som nok hersket i 1950-tallets samtid om sinnsyke, de asylopphold som måtte foreligge og menneskers uvitenhet i forhold til behandlingen av den såkalt helbredede. I sitt verk som en oppdiktet fortelling har «Skadeskutt» først og fremst et formål, her skal vi som dumme, dumme seere læres opp til å forstå hvor viktig det er å behandle de sinnsyke med varsomme hender uten å nedverdige dem.

I en av filmens sentrale roller finner vi arkitekt Wang, i dagligtale kalles han etter sitt fornavn Einar, som i de dramatiske åpningsminuttene forsøker å ta sitt liv. Einar, jeg tør kalle han dette ettersom vi får et meget personlig forhold til han etter hvert, blir lagt inn på et asyl hvor han skal få behandling. Else ved hans side er en tålmodig kone, hvis aldri gir opp håpet om å fa tilbake sin Einar i den tilstaden han engang var.

Det er den sterke moralen som driver «Skadeskutt», og hvordan skal det nå gå med arkitekt Einar «sinnsyk» Wang? Fortellerteknikken er tradisjonell med en introduksjon og en avslutning ved en doktor fra institusjonen der Einar hviler av seg galskapen, doktoren formidler den sterke budskapen og er oss tydelig overlegen med sine fagkunnskaper, noe han heller ikke legger skjul på. I mellom byrjing og slutt følger vi bokstavelig talt Einar fra byrjinga av galskapen til slutten.

Etter filmfortellingens slutt sitter jeg igjen med ny ervervet viten om den viktige rollen asylet har, om de ukontrollerbare ånder som hersker i et sinnsykt sinn og en stor respekt for de som forsøker å hjelpe, både profesjonelle og pårørende. Jeg føler nok også en avsky, om enn jeg vet at de ikke kan noe for sine holdninger, til de som fryser ute ferdig behandlede asylklienter.

Vurdering: 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10