Filmdagbok
ness
05-mar-2008

Kosmorama 2008 dag 6

Akkurat då eg trudde eg var ferdig med Kosmorama etter ei lang helg, pressa eg inn to nye filmar på ein tysdags kveld. Og for nokre filmar!

Once (2006, Carney)

OnceDenne er vel strengt tatt verken ny eller spesielt ukjent, Oscar har den fått òg - for beste song komponert for film. «Once» leverar ei fin historie om gatemusikanten som møter blomsterselgaren og utviklar eit tett vennskap på grunnlag av musikalske interesser og ei felles forståelsesplattform av såre følelsar. Songane, som ein av mange sterke sider ved filmen, formidlar denne sårheita og gir meg tidvis (gode) frysningar oppover ryggen. Lågbudsjett som dette er ($160.000), har ikkje verdens beste kameraustyr blitt brukt, den aldr meir enn greie bildekvalitet blandar godt med amatørisk kameraføring som har blitt utnytta i redigeringsrommet, det passar så godt til handlinga at .. at .. at, ja. Unødvendig å sei, eg likte «Once», som har eit skodespelarpar med kjemi og at den går under huda på ein god måte. Morsom kan den vere i blant, men avstår frå brølarlatteren.

Assembly (2007, Feng)

AssemblyVit at det er snakk om regissøren bak «The Banquet» som også står bak denne. Han har gripe tak i ei stykke kinesisk borgarkrigshistorie frå 1948 og gir oss ei sterk, grafisk krigsforteljing i filmens første del, som går over i eit rolegare krigsveterandrama i andre del. Faren her var at heftige krigsbilder kunne komme i overtal i starten, med eit par små pausar mellom kampar som forklarar godt kva som står på går det derimot bra. Den andre faren var at andre del av filmen kunne bli for roleg etter massiv budsjettpengebrenning på det råaste eg har sett av krig på film, men også her klarar «Assembly» å styre handlinga med stø hand og ta oss med på ei tidsreise som aldri gir forhåpningar til at filmens slutt er nær, fordi det er så bra. Om eg hadde sett denne i heimen på DVD kan det godt hende eg hadde meint noko anna, men på kino er dette storvegs og det perfekte motstykket til «Once» for variasjon i festivalprogrammet, for som eg hinta til innleiingsvis med «The Banquet» er dette verkeleg velprodusert, denne gongen utan å miste taket på karakterane sine som midtpunkt.

 
ness
02-mar-2008
Comments Off
Comments Off

Kosmorama 2008 dag 4

Ein blir sliten av to dagar med mykje filmsjåing! I forhold til hardingane med festivalpass er eg småfisk, men tunge filmar skal jo fordøyast, tre i løpet av ein dag er i overkant sjølv om kinosalen absolutt er å føretrekke framfor sofaen på dei litt meir langsomme filmane.

Garage (2007, Abrahamson)

GarageJosie er ansvarleg for drifta av ein lite besøkt bensinstasjon på den irske landsbygda. Innerst inne veit Josie at det er minimalt å styre med, men han får meir utbytte av å late som han alltid styrer med noko viktig. Han har tydeleg tilbrakt mange år åleine og virka både rar og småkomisk på andre for væremåten sin. «Garage» speglar Josie og er ein både rar og småkomisk film, men også trist inn til beinet. Den byr sjeldan på gapskratting og er heldigvis ikkje deprimerande. Sjølv om den i blant byr på gullkanta filmaugeblikk er det litt for langsomt og det er liksom ikkje noko viktig som blir fortalt her.

It’s a Free World… (2007, Loach)

its a free worldMe bevegar oss ørlite lengre sør til England og møter Angie som jobbar innan jobbformidling. Når ho nok ein gong får sparken er begeret fullt og ho vel å satse på eige firma i staden for å gå fortsette som gjennomtrekk i uendeleg mange nye bedrifter. Angie er ein person med mange sider og dette er med på å gjere filmen interessant, ho har vilje og målsetningar, men kan i blant tøye grensene litt for langt og er mindre flink å prioritere familie. «It’s a Free World…» er tilnærma fri for moralsk dømming og let det vere opp til publikum å danne seg meiningar om både Angie og hennar fordeling av aust-europeisk arbeidskraft i London. Det er nok vanskeleg å lage ein slutt som ikkje tek standpunkt og filmen sluttar ganske opent, nesten litt frekt, men i ettertid ei forståeleg avgjersle.

The Most Distant Course (2007, Lin)

distant courseHadde nokon bedt meg samanlikne taiwanske Lin sin stil med ein anna regissør hadde eg sagt Ki-duk Kim. «The Most Distant Course» er ein poetisk film om lyd og kjærleik. Xiaotang sender lydopptak til adressa han trur ekskjærasten fortsatt bur ved, der har imidlertidig Acai flytta inn, og ho opnar etter kvart konvoluttane og forelskar seg i lydopptaka. Den tydelegaste forskjellen eg finn mellom Lin og Kim, ved å sjå på «The Most Distant Course» vs. dei to-tre av Kims eg har sett, er at denne filmen innheld humor som verkemiddel. Likevel er det ein vakker og trist film, vakker i både bilde, lyd og menneske, trist i kjærleiken. Som tittelen hintar til handlar dette om avskilte livsforløp, men likevel så tett knytta at det nærast gjer vondt å følge desse personane som lengtar etter noko meir og som me veit kunne ha passa i lag.

 
ness
01-mar-2008
Comments Off
Comments Off

Kosmorama 2008 dag 3

Trondheim internasjonale filmfestival er tilbake, litt tidlegare i år, på grunn av .. ehm .. latskap har eg ikkje komme meg til kinoen før i dag. Eg tok så sjansen på tre tilfeldige filmar og fekk tre gode opplevelsar og ingen møter med tekniske problem, ein stor opptur sidan i fjor altså.

Sounds of Sand (2006, Hänsel)

sounds of sandEin afrikansk familie blir tvungen til å flytte på grunn av langvarig vassmangel, med kone, to søner og ei dotter på slep legg Rahne i veg mot nordaust. Dette skal bli ein hard tur, vassmangelen strekker seg over store landområde og vegen er full av bandittar, opprørarar og slu militære. Sjølv om eg aldri blei rørt er «Sounds of Sand» ein trist film, det skjer dødsfall og andre tragediar undervegs som familien rett og slett ikkje kan ta seg råd til å ta seg nær av. Vassmangel er eit stort problem og filmen slår aldri fast at dette føregår på ein spesifikk plass for å framheve dette. Handlinga føregår i eit behageleg tempo utan å bli kjedeleg, den er som nemnt ikkje rørande, men interessant.

And Along Come Tourists (2007, Thalheim)

Am ende kommen touristenTysk og lite komplisert film om ein ung tyskar som vel å avtene siviltenesta på ungdomssenteret knytta til Auswitchmuseumet. Der finn han bl.a. kjærleiken og blir engasjert i tinga som føregår rundt seg. På overflata er dette ein lett og lystig film som mellom anna spelar på Polen/Tyskland-vitsing (litt som våre svenskevitsar). Det som gjer det til ein betre film er at den består av fleire lag som frivillig kan utforskast, denne meiningstilførelsen er ein fin ting som eg kom til å sette pris på her.

Ploy (2007, Ratanaruang)

PloyWit og fruen har tatt turen tilbake til Thailand for å delta i ein begravelse. Dei har ikkje det mest knirkefrie forholdet lengre og kranglar i blant for å vise at dei fortsatt bryr seg om kvarandre. Når Wit tek turen til hotellbaren møter han 19 år gamle Ploy (veldig søt jente!) og hamnar i samtale om f.eks. den thailandske reggaeartisten Job. Etterpå tek Wit Ploy med seg opp igjen på hotellrommet, der kona er, ikkje for sex, men for å tilby sofaen som ei meir komfortabel ventesone enn baren. Kona blir småsur, og for ikkje å oppsummere andre halvdel av filmen kan me stoppe her. Eg finn ikkje heilt fram til å sette ord på det spesfikke som fekk meg til å like filmen (veldig søt jente!), det skjer ikkje så veldig mykje, men igjen er det behageleg å følge med på og eg fekk «Lost in Translation»-vibbar. «Ploy» tek aldri for mykje i og overlet akkurat passe til fantasien.

 
ness
25-apr-2007
Comments Off
Comments Off

Kosmorama: Old Joy og Yella

Kvalitetstid på kinoen i dag med to filmar på Kosmoramaprogrammet, den første var «Old Joy», amerikansk gutetur på roleg vis. Den andre var tyske «Yella», som blei sendt i staden for «Angosto» (tekniske problem). Eg lykkast altså ikkje å sjå «Angosto» på mitt andre forsøk heller.

Old Joy«Old Joy» er ein relativt kort film med sine 75 minuttar Den handlar om to venner som ikkje har vore bestevenner på nokre år grunna jobb, dame og heile den pakka med vaksengreier. Kurt er ein av dei og den som inviterar den andre med på skogstur. Kurt heng på sett og vis litt igjen i ungdommen sin kan det virke som, og dette gjer han til ein tragikomisk person og filmen sitt lyspunkt. No har ikkje filmen det meste av dialog, men heller mange lange og flotte takes som stadig vekk trekk filmen ned igjen på eit overbehageleg og roleg nivå etter meir eller mindre trivielle samtalar. Det handlar ikkje om så mykje dette her, og det skjer heller ikkje mykje. Filmen gav likevel kjensle av at noko kom til å skje heile vegen. Om det var meg som innerst inne ønska meir spenning, eller om det var bevisst frå regissøren si side veit eg ikkje. Med musikk av Yo La Tengo blir det skapt god stemning i filmen, og det er denne eg likar best, tilsaman med humoren Kurt lagar. Elles er filmen litt for langsom for mitt vedkommande, 75 minuttar er nesten for langt?

YellaTil «Yella» stilte eg med blanke ark, eg ikkje hadde høyrt om filmen sin tittel eingong før like før den blei køyrt i gong. Sjeldan har eg så ekstremt lite forkunnskapar, men dette var ein interessant måte å starte på. Yella er namnet på dama som filmen handlar om, me får vite at ho har fått seg jobb utanbys og skal flytte. Tidleg gjer ho det dumme valet og let eks-kjærasten køyre ho til togstasjonen. Han er mentalt ustabil og det skjer ei ulykke på vegen; Yella får ei nær-døden opplevelse. Tross ulykka kjem ho seg overraskande fort til stasjonen og reiser til Hanover der ho jobbar med noko økonomistyr. Når filmen var komme så langt, rimeleg tidleg ute i filmen, hadde den delvis mista meg. Resten av filmen prøvde eg mest å fange opp små humoristiske augeblikk for å overleve og ikkje minst fotografiet. Sjølve handlinga var lite givande, rett og slett småkjedeleg. Detaljar i bilde avslører fort at noko ikkje er som normalt, og det er vel meininga. Men ikkje så godt gjennomført at eg får noko glede over det.

 
ness
22-apr-2007
Comments Off
Comments Off

Ferien (2007)

User Rating: 5.9/10 (16 votes)

VacationKosmorama var tida for å bryte uhøgtidlege nyttårsforsettet mitt, nemleg å sjå meir enn ein langfilm i løpet av ein dag. Gudane var i vrede og forsøkte med alle midlar å øydelegge planen min. Eg skal kjapt oppsummere dagen på Nova kinosenter:

Tre litt tilfeldige filmar var utgongspunktet for kvelden: Tyske «Ferien» skulle visast som 35mm, men det blei frå DVD grunna forseinking i posten. Og DVD på kino er ikkje det heilt store. Eg kjem tilbake til denne. Nummer to skulle vere «Angosto», denne blei avlyst grunna teknisk trøbbel. Eg kryssa fingrane for den siste, men den egyptiske «The Yacoubian Building» spontanaborterte undertekstinga 2 (av 3) timar ut i filmen, skikkeleg surt ettersom dette var ein kjempefilm fram til då. Den må bli sett ferdig på anna vis.

Vacation bilde

Så tilbake til «Ferien», eller «Vacation» som den gjekk under i festivalprogrammet. Dette er ein Thomas Arslan-film om relasjonar, og regissøren var tilstades for å introdusere filmen og svare på spørsmål i ettertid, ein fin overraskelse. Ein tobarnsfamilie er på ferie ved det idylliske landsbyhuset til damas mor. Å vite særleg meir enn dette vil øydelegge meir enn glede. Men lat meg sei at visse familierelaterte problem oppstår.

Thomas Arslan plasserar verken seg sjølv eller filmen sin i nokon bås (som tysk nybølge o.l.), men påstår mange av vala er tilfeldige eller berre passar slik i samanhengen . Filmen består av mange uprofesjonelle for å skape ei familielikheit der Angela Winkler spelar mora med huset. Den har stadige «pausar» med nydelege naturbilde. Ungane i filmen seier og gjer aldri noko som har direkte med resten å gjere. Alt samla dannar det seg ein god film. Arslan har nok bevisst lagt lok på følelsar og dialogbruk, for å unngå klisjeen og komme nærmare ein mogleg realisme.

«Ferien» var ein nydeleg film. Det er den type film som kunne blitt kjedeleg å sett på tv, men når ingen av publikum valte å utsette filmen til 35mm-rullen skulle komme måndag var det opplagt at folk hadde lyst å sjå den, og det skapte godstemning. Lange sekvensar gir plass til å oppleve det idylliske i bilde, framstilt på nærast dokumentarisk vis. Det eg likte spesielt var at filmen aldri gir seg med denne idyllen, sjølv når småproblema kjem på bana. Og at den forblir nydeleg tvers igjennom.

Det blir med desse orda, det som opprinneleg skulle vere ein trippelpost om Kosmorama blei ein enkel.

Vurdering: 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10

 
ness
19-apr-2007

Black Sheep (2006)

User Rating: 6.7/10 (276 votes)

Black SheepSauer vil aldri bli det same igjen! Med «Black Sheep» i kveld vart eg offisielt Kosmoramapublikum for årets festival. Og for ein måte å bli det på!

«Black Sheep» er noko av det eklaste eg har sett på kino. Nokre vil kanskje sei seg litt skuffa, noko eg kjem tilbake til, for eg vil opne med det som gjorde at eg likte filmen.

Horrorfilmen, skrive og regissert av Jonathan King føregår på New Zealand, sauenes rike, og sidan Kosmorama sendte uteksta versjon var det litt problematisk å få med seg all dialog. Til tross for dette blei nesten all humor fanga opp, kanskje filmen si sterkaste side. Midt oppi blod, gørr og muterte sauer glimtar skodespelarane til med one-liner etter one-liner. Faren med å ha for mange slike er at det kan dukke opp nokre som ikkje fell i smake. Her fall alt i smak.

Oliver Oldfield (Matthew Chamberlain) har saueskrekk. Turen tilbake til garden han vaks opp på er eit reint mareritt i utgongspunktet, men blir gjort på oppfordring av psykologen. Det viser seg at broren har forska på genmanipulerte sauer, og når den defekte varianten slepp laus bryt helvete ut.

«Black Sheep» er som ein zombiefilm, berre med sauer. Den har brukt minimalt med CGI (om i heile tatt?), og heller pøst på med make-up og bøtter av teaterblod. Skal eg først sjå gore foretrekk eg dette for betre effekt. Her er det knallbra tillaga og oppnår målet.

Historien som held det saman har eit godt nok grunnlag med tanke på handlinga. Men den har visse dødpunkt midt inni, sidan angrepa frå sauefronten startar rimeleg tidleg. Det som trekker opp er brå overraskelsar undervegs og karismatiske skodespelarar. Danielle Mason som naturaktivisten Experience gjorde at eg smelta; dum, men ikkje for dum, litt smart kanskje, men likevel dum. Og sukkersøt.

Godt grafisk framstilt, intensiv og ikkje minst veldig ekkelt. «Black Sheep» har det som skal til for å bli ein god sjangerfilm. Sjå filmtraileren og du har danna deg eit godt bilde av kva dette er.

Vurdering: 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10

 
ness
25-mar-2006

Ice Age: The Meltdown (2006)

User Rating: 8.0/10 (142 votes)

Ice Age The MeltdownEg er skuffa, likevel om eg ikkje sat inne med nokon forventningar før filmen. Den var faktisk så kjedeleg innimellom at eg nesten sovna iallfall 10 gonger, og sovna skikkeleg minst 2 gonger. Det einaste eg likte ved filmen var det sprø ekornet som jakta på nøtta, og den gode animasjonskvaliteten. Men det skal meir til for å bli god film, dei tidenene då dataanimasjon imponerte eine og åleine er over. Som eg nemnte i «Hoodwinked», så var ikkje animasjonen der på topp, men filmen går utvilsomt denne ein høg gang.

Eg vil ikkje slakte «Ice Age: The Meltdown», det er ein film som tydeleg er meint for den yngre garde, men varme og sjarmerande humor, og på det planet lykkast filmen. Meg på ei anna side, begynnar å bli lei av alle desse animasjonane med dyr i. Dei er alle like!

Vurdering: 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10

 
ness
25-mar-2006

Hoodwinked (2005)

HoodwinkedUser Rating: 6.8/10 (1,573 votes)

Samanlikna med andre nye animasjonsfilmar, som f.eks. «Ice Age: The Meltdown», så er animasjonsnivået på Hoodwinked litt tilbake i tid. Fysikken er veldig unaturleg og stiv, men gir filmen eit særpreg. Ingenting av dette var noko problem, for dette er ein av dei betre animasjonsfilmane eg har sett på lenge, den er nesten like god som «Wallace & Gromit in The Curse of the Were-Rabbit» faktisk.

Historia om ein kriminell som prøver å ta over søtsakeforretningane i skogen, presentert gjennom ei rekke avhøyr, er for meg ein ny måte å bygge opp ein animasjonsfilm. Artig!

Vurdering: 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10