Battle for the Planet of the Apes (1973)
torsdag, juni 1st, 2006
Den siste filmen i serien er og den svakaste. Filmen sluttar stort sett der han startar, noko som gjer den nesten meiningslaus. Det har gått 10 år sidan revolusjonen, menneske og apekattar lever i fred, men er ikkje fullstendig likeverdige. Apekattane går med ein skepsis til at menneska ikkje har anna for seg enn vald og krig i sin natur.
I sin søken etter å vite meir om foreldra sine, reiser Cæsar til The Forbidden City, som naturleg nok ligg i The Forbidden Zone. Eg hugsa avstanden gjennom ørkenen å vere lengre i «Planet of the Apes», men den har vel rett nok vakse ein del på 600 år. I The Forbidden City møter dei på overlevande menneske, som ikkje visste at det var fleire overlevande enn dei igjen, visa versa. Og det er ikkje eit vennleg møte.
Filmen gav meg ingenting nytt, og kunne like godt vore unngått. Med dette meinar eg i forhold til interssant informasjon og historie i forbindelse med Planet of the Apes sagaen. Det blir sagt at denne filmen eigentleg gir eit betre bilde av kva den eine TV-serien står for enn å vere ein verdig fortsetting på filmserien.
I ein av dei tidlegare filmane var det snakk om ei historie frå den gongen alle kattar og hundar på jorda var smitta og døydde av eit dødeleg virus. I savnet etter tapet av kjæledyra blei det etter kvart vanleg å ta til seg apekattar som kjæledyr, som gradvis viste seg å vere intelligente nok til å brukast til fleire ting. Levevillkåra til apekattane blei etter kvart lik slavar sitt liv, og det var ikkje lagt skjul på mishandling dersom dei ikkje lystra ordre. Men ein dag var det nok, ei ape stod fram og nekta å følge ordren, og revolusjonen var eit faktum.
Me flyttar oss tilbake til jorda, året er 1973. To år etter Taylor sitt romskip blei sendt ut på den lange ferda. Eit romskip blir oppdaga ved kysten av California, og ut stig tre intelligente sjimpansar. Folk tek desse skapningane til seg, og dei blir umiddelbart nye mediefavorittar. Men alt er ikkje berre fryd og gammen, for det som har skjedd dei i underkant av 2000 åra i mellom 1973 og 3955 kan verke som ein trussel på menneska.
Med unntak av eit par detaljar er eg godt fornøgd med denne filmen. Filmen fortset der «Planet of the Apes» slapp, og introduserar veldig kjapt ein ny karakter, Brent, som saman med Nova prøver å finne Taylor. Brent kom til planeten på same måte som Taylor, for å finne ut kva som skjedde med det romskipet, og krasjlanda så hardt at den andre astronauten døydde.
For ein opptur etter å ha sett 2001-versjonen. Denne filmen er ribba for dei banale vitsane og humoristiske karakterane som var med i 2001-versjonen for å gjere filmen meir publikumsvennleg. Filmen hoppar ikkje for fort framover, men tek seg tid til å underbygge framgangen. Av og til brukar den så mykje tid at eg nesten blir utålmodig, men berre nesten. Som når Taylor har mista stemma og ikkje kan vise apekattane at han faktisk kan snakke, og tenke. Det tok si tid, men var ein fornøyelse.
For dei som ikkje har fått med seg historien tidlegare, så er det som skjer følgande: Leo Davidson er på eit romskip som forskar på elektromagnetiske stormar. For å utforske dei brukar dei spesialtrena apekattar for å finne ut om det er trygt å fly inn i stormane. Slik forsvinn ein apekatt, og Leo reiser utmiddelbart etter for å finne den, utan tillatelse frå sin overordna på romskipet. Han går også tapt i stormen, og blir sendt fram i tid der han hamnar på ein planet som apekattane er overordna menneske.