In the Valley of Elah (2007)
User Rating: 7.6/10 (13,241 votes)
Då eg skulle sjå «In the Valley of Elah» på kino tidlegare denne månaden hadde eg ingen forventingar eller tankar til kva den skulle vere. Den faktiske grunnen til at kinobesøket fall på akkurat denne filmen var at ingen av dei andre filmane freista. Men kva gjorde det når Paul Haggis skulle stige opp i så måte frå holet han grov seg sjølv ned i med «Crash» i 2004.
I det som er ein av to filmar i det som må vere Tommy Lee Jones sine betre år, den andre var «No Country for Old Men», er det ei forsvinningssak som involverar Jones rollekarakter Hank Deerfields son som står i sentrum. Sonen er i militæret og har akkurat komme heim frå Irak då han brått blir borte, noko som resulterar i at Hank får ein telefon om at sonen mest sannsynleg har teke tjuvperm og må melde seg snarast. Når sonen ikkje let seg spore vel Hank å ta saka i eigne hender og spore han opp, som tidlegare yrkesmilitære sjølv har han eit blikk som vitnar om at han er klar for å møte sannheita uansett kva den skulle vere.
Det som skjer vidare er vanskeleg å forklare i detalj utan å røpe filmen, og utan detaljfokus er det vanskeleg å forklare kvifor dette er ein så knallsterk film som det er. «In the Valley of Elah» er gjennomført med stødig hand, etterforskinga som blir gjort er lagt opp slik at den er interessant heile vegen, Tommy Lee Jones er ytterst perfekt i hovudrolla og har også med seg stødige motspelarar som verken trekk ned eller stel fokus. Dette smakar heller ikkje som anti-militær propaganda, då det med dei ulike karakterane er ulike sider av militære me møter. Tross motviljen Hank Deerfields møter i mange av brikkene som skal føre han vidare er han sjølv eks-militære og smittar forståelsen sin over på publikum til ei viss grad, balansen er nøyaktig og det er også ein underliggande frustrasjon på plass som kjem fram i augene hans i blant.
Måten filmen seier så utruleg mykje på utan å ta for sterke standpunkt, rote det til eller køyre seg fast på eit spesifikk punkt gjer at dette aldri blir nokon kjedeleg film på dei 2 timane den varer. Den er eigentleg eit veldig godt eksempel på korleis fleire filmar skulle ha vore laga, for det er ingenting som tilseier at ei forsvinningssak er det mest originale plottet, men når det er gjennomført på denne måten er det lite å halde i mot den på.
Vurdering: 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10

Med «O Brother, Where Art Thou?» bak meg er eg ajour med eit prosjekt eg har hatt i bakhovudet i lengre tid no, nemleg alle Coenbrødre-filmane. Grunnen er enkel, dei eg hadde sett allereie før innspurten som bestod av fire filmar for tre dagar sidan, var gode og gav meg lyst til å sjå resten som var blant dei mest rosa i filmografien deira.
Eit gjensyn denne kvelden med ein av dei verkeleg gode filmane frå slutten av 1990-talet. Frå manus av Ben Affleck og Matt Damon har Gus Van Sant kokt i hop eit knakande godt drama der Matt Damon og Robin Williams briljerar i dei to viktigaste rollane, første som geni og andremann som psykolog. Kombinasjonen av Danny Elfman og Elliott Smith på lydsporet gjer dessutan opplevinga hakket sterkare.
«Funny Games U.S.» er ei amerikansk nyinnspeling av den austerrikske filmen «Funny Games», så lik originalen som det kan bli visstnok, utan at eg har sett originalen for å kunne bekrefte det er det opplyst at den amerikanske er ei såkalla shot-for-shot nyinnspeling. Regissøren er den same, manus er ikkje tukla med, alt er lagt til rette for at Michael Haneke får fram sine intensjonar med «Funny Games» i nyinnspelinga av sin eigen film. Som intetanande ovanfor originalen er det ikkje opp til meg å dømme kor vidt den eine eller andre er betre, lat amerikanarane få seg ei god nyinnspeling for ein gongs skuld. Joda, det finst vel fleire…
Eg har ein innrømmelse på lager, eg har aldri sett «Grease». Sjølvsagt har eg sett klypp frå den, eg veit sånn cirka kva den handlar om og alt det der, men har aldri hatt spesielt lyst til å sjå heile. «Cry-Baby» fekk eg umiddelbart lyst til å sjå når eg blei obs på den, parodiere «Grease» og liknande som den skulle gjere. Dessutan er eg glad i musikalar, etter i mange år ha hata sjangeren som intetvitande, har eg blitt godt glad i nokre etter kvart, gode musikalar set eit ekstra gledestrykk i meg, det blir så mykje meir fres over sakene med gode songnummer.
Roger Ebert kåra «Juno» til årets beste film for 2007. Den respekterte, amerikansk filmkritikaren har tidvis skrytt hemningslaust over filmar eg ikkje har hatt den største gleda med, men når det gjeld «Juno» har han eit poeng. Hadde eg sett denne før det nye året satte inn hadde den sanneleg skulle fått ein plass på mi toppliste likedan. Om ikkje dette luktar skryteinnlegg nok så kan eg godt bekrefte at det er, først som sist.
Det er å underdrive og seie at eg er glad i The Beatles, som fan er eg rett nok fersk, men det skal ikkje legge noko demping på gleda eg får ved å høyre songar som «Got To Get You Into My Life» og «I Should Have Known Better». Utan å ha tiår på nakken i miljøet er eg open for alternativ bruk av musikken, korleis andre måtte tenke er for meg uvisst, når «Across the Universe» (filmen) kom fram i dagen var eg var eg ganske høgt der oppe. Ettersom det tok tid før den kom til Noreg var eg rimeleg kjapp på soundtracket og hadde dei fleste coverlåtane prenta i hjernebarken før eg såg filmen.
Musikken, nyinnspelingar av The Beatles melodiar som glir inn i historien i varierande grad er flott, sjølv om det blir litt for mykje av den i blant. Dette går ikkje på bekostninga av resten av filmen, det fører berre til at den blir lengre. Stundom står handlinga stille, uansett kor mykje eg undervegs ønska meg meir tempo klarar eg ikkje å oversjå dette som bidrag til å låse oss fast i tid og bidrag til å gi limet under beina på folka som ikkje klarar å styre liva sine heilt som dei vil.
At «Across the Universe» klarte å gi meg ei tung kjensle i brystkassa gode 3/4 av filmen er eigentleg nok for meg til å skryte den opp i skyene, eg lever (les: ser film) for å oppleve desse gongene når det knyter seg i magen. Eg kan likevel ikkje unngå å legge merke til ting som kunne ha blitt gjort annleis, Prudence er ei eg gjerne skulle sett meir av her, ho forsvinn plutseleg ut av filmen for så å dukke opp igjen som om ho aldri betydde noko meir. Utflukta til Mr. Kite sitt sirkus tilfører filmen lite forutan visuell nytelse, Bono er ein av dei andre tilfella unødvendig show. Så problemet til filmen er i hovudsak at den prøver på altfor mykje, noko som hindrar den i frå å bli den ultimate filmopplevelsa, men den ligg ganske nærme for meg.
“Alle” snakkar om «Gone Baby Gone» og Ben Affleck som har funne vegen bak kamera og må forbli der, at han har mykje større talent for filmskaping enn skodespel. Så eg ser ingen grunn til å trakke opp desse spora så mykje meir, til sjuande og sist handlar jo det om filmen.
«Om forlatelse», som Joe Wright sin andre store film med Keira Knightley har fått som norsk tittel, befinn seg i ein lite utforska sjanger for min del; historisk drama i krig og kjærleik. Hadde det ikkje vore for Anne Hoff sin anmeldelse i bladet Film&kino ville eg vel gått lenge utan å ha sett den, sjølv om dei fleste observerte tilbakemeldingane har vore positive. I denne forbindelse tok eg meg litt tid til å reflektere over filmvanane mine og spesielt kor mange gode historiar eg går glipp av fordi eg glatt overser såkalla kostymedrama. Fordommane mine er ikkje ubetinga, altfor mykje platt og kjenslelaus kostymejåling har funne vegen til lerret og mine auger.
Keira Knightley, kan ikkje seiast å ha lykken med seg. Tristheita i historien er annleis enn ein tung og trist film ville ha vore, for å forsøke og klargjere meg på det område.Skjebna fører til at tida aldri er rett for desse til å ha eit forhold, ei ung jente oppfører seg urettferdig (for å sei det mildt) ved eit tidspunkt, og kven kan vel forutsjå, eller i heile tatt forhindre andre verdskrig ved å be om forlatelse?
Nydeleg foto legg gjerne vekt på bevegelse eller stil ved sidan av flott komposisjon, menneska glir godt inn i miljøet og unngår å bli porselensdokker i dokkehus. Historia er gripande og fortalt roleg og tydeleg, utan at framgong blir hindra, forløpet går når det kjem til stykke eigne vegar og dette bidreg til friskheita eg snakkar om. Når du ser «Om forlatelse», sett at du har andre mål enn å mislike filmen, vil du merke at det ikkje er ei standarisert og reprodusert historie du får servert. Her er heller ingen eviglange monologar utan mål og meining, for å trekke fram Hoff for siste gong, med eit sitat: «Den knappe, korthogde (og visstnok 30-tallsautentiske) dialogen tilslører mer enn den røper. Til gjengjeld dirrer hvert bilde av uuttalte følelser og fortettet spenning.»
Ein god barnefilm skal i mine auger, vaksne som dei er blitt, appellere like godt til både barn og vaksne. Måten den skal gjere det på; den skal vere spennande for barna og kunne gi dei vaksne inntrykk av å vere barn igjen. «Bridge to Terabithia» klarte å involvere meg i både karakterane og fantasien, den utfordrar dessutan sistnemnte til ei viss grad og innfallet av spesialeffektar er minimalt til fordel for filmen i forhold til kva kinotraileren kunne gi inntrykk av.
(0 hittil)