Når det kjem til dei eldre James Bond-filmane har eg så dårleg oversikt at eg ikkje eingong veit om eg har sett «Goldfinger», dette har eg tenkt å gjere noko med, og sidan ingenting av det eg har sett har vore dårleg, eller kanskje kjedeleg er eit betre ordval, så har eg bestemt meg for å starte frå starten først som sist og heller ta filmane etter utgivelesesår når eg har lyst.

Først ute er «Dr. No», med Sean Connery i råvelde av retten til å drepe. Å dømme denne på grunnlag av kor god den er på å introdusere oss for James Bond har eg ikkje via ein tanke på, eg veit kven Bond er, har ein idé om kva filmar som ventar meg og likar det godt nok til å ha starta frå starten.
Connery er ein fyr med glimt i auget og eg set pris på hans Bond-framtoning. Filmen er ikkje i overmåte oppstasa med høgteknologiske instrument, men den har ein spiss som gjer at det ikkje er blir ein etterforskingsthriller. Humor og spenning er to viktige stikkord og eg har ingenting å utsette på valet av eit fargerikt miljø. Deler av filmen er spelt inn på Jamaica.
For å halde det gåande med litt om kvar filmen etter kvart som dei blir sette blir det ikkje fleire ord om denne, eg la karakteren tale for seg, og desse par orda: Stort sett ein god film, eit par småting her og der, som litt lange sekvensar, men den skal ha for ikkje å haste avgårde og eg kan ikkje trekke fram noko som nemneverdig negativt.


Klassisk James Bond. Agentfilm slik det skal vere. Morosam og spennande.