har eg sett ein del gonger og den er framleis like bra. Billy Bob Thornton som alkoholisert julenisse og butikkranar får god hjelp (reint filmmessig) av ein feit liten unge og fleire absurde rollefigurar til å gjere akkurat så mykje faenskap ut av førjulssatiren til at eg kan godta dei sentimentale tonane som klingrar så svakt igjennom ulike sider av filmen. Det heile roar seg litt for mykje ned i eit lite parti før oppkøyringa mot slutten, men er udiskutabelt ein av mine favorittar med jul som tema.

Ein etterlengta dokumentar som absolutt ikkje skuffar. Terry Zwigoff har klart å lage ei ærleg framstilling av Robert Crumb, og får verkeleg fyren til å snakke om alt: fetishar, holdningar, tvangstankar, sex og sjølvsagt oppstandelsen av mange av dei mest kjente seriane og teikningane hans.

Det blir ikkje lagt skjul på noko her, og intervjua med andre familiemedlemmar er veldig nærgåande. Det eg likar her er at Zwigoff ikkje er med foran kamera, at det er R. Crumb som er hovudpersonen, og at Zwigoff ikkje forsøker å vere ei dokumentarfilmstjerne som skal få fram hans eigne opplevelsar i møte med Crumb.

Dokumentaren er lang, 2 timar faktisk. Det vil sei at det er tid til å få vist massevis av tidlegare og aktuelle arbeid (i 1994) av mannen med pennen. Lengre dokumentarar kan ofte bli litt trasige å følge, men eg tykkje denne klarar å halde interessa oppe heilt til slutten.

When I — what was it — about five or six? — I was sexually attracted to Bugs Bunny. And I — I cut out this Bugs Bunny off the cover of a comic book and carried it around with me. Carried it around in my pocket and took it out and looked at it periodically.

Wow. Dette var så mykje meir enn eg hadde håpt og trudd på. Zwigoff og Clowes har nok eingong gjort eit fortreffande samarbeid som ikkje kan beskrivast med ord. Her er det snakk om bilder, baby!

Viss du har vore borti nokon av teikneseriane, eller grafiske romanar for å sei det på fint, av Daniel Clowes, så vil stilen i denne filmen vere godt gjenkjenneleg. Zwigoff har klart å overføre teikningane og karakterane som Clowes har gjort til sitt gjennom Ghost World, David Boring og Ice Haven, for å ta det eg har lese. Rett nok er denne filmen basert på ei heilt anna historie, tidlegare publisert i Eightball, for dei som er kjent med det bladet.

For å ta utgangspunkt i Ghost World, så har Art School Confidential på same måte klart å få fram eit hav av detaljar, meir eller mindre skjulte i tillegg til godt tydelege referansar til populærkulturelle eller klassiske verk. I dei ulike filmtrailerane og teaserane til filmen var det proppa inn med godsaker, men dette har på ingen måte tatt det beste frå filmen, heller gitt ein ørliten smakebit av kva som ventar, akkurat som det er meint å gjere.

Det er ikkje til å forvekslast med ein homeage til Clowes eller Zwigoff inspirasjonskjelder, dette er på langt nær ei opplisting av ting ein må få med seg. Vel, noko er, men poenget er at det heller er ein av dei detaljane som gjer filmen så komplett som den er.

I tillegg til den kriminelle biten som er det vesle senteret av filmen, er det her tatt i bruk enkle grep som forelskelse, sjalusi, streving etter godkjenning, drama og komedie om kvarandre. Eg er i tvil om kor vidt andre vil finne denne filmen så hysterisk morosam til tider, og nærast tåredryppande til andre, som meg. Men eg gjorde alt i frå å knytte nevane i sinne til å svelge tungt eller riste av latter. Jepp, faktisk!

Eit par småting som gjorde filmen for meg var Steve Buscemis vesle rolle som kafeeigar, den strukturelt realistiske framstillinga av korleis eit universitetet (må ikkje forvekslast med universet) fungerar og den grunne ærlegheiten bak alt det karikaterte og oppblåste. På ein positiv måte sjølvsagt, eg har ingenting vondt å sei om denne filmen. Dette bør bli sett på som ein veldig subjektiv tekst med tanke på interessa mi for arbeidet til Clowes.

Det er ingen problem for meg å velje ut rangeringsplassering denne gongen.

Mens eg ventar på framkomsten av den grafiske romanen til Daniel Clowes i postkassen, tenkte eg å friske opp igjen minnet med å sjå filmen for andre gong, der sist gong var … for lenge sidan.

Historien omhandlar Enid (Thora Birch) og Rebecca (Scarlett Johansson), vel eigentleg mest Enid, som nettopp er ferdige på high-school. Ein dag dei heng ut på ein kafe med 50-tals tema, som ein av mange kaféar i området, finn dei noko som kan tilsvare ei kontaktannonse som dei bestemmer seg for å svare på tull. Dei avtalar ein falsk date med mannen bak annonsa, men etter å ha observert ein patetisk middelaldrande fyr, får dei litt dårleg samvit. Dei, eller mest Enid, går inn for å oppsøke fyren og finne ut kva han driv med, og endar opp med å bli kjent med han.

Ghost World er av den type film som eg absolutt elska. Alt er så detaljert, gjennomtenkt, og dialogen er både intelligent og morosam og fyllt med ulike referansar. Historien om The Coon Chicken Inn er for eksempel ei ekte historie.

For den interesserte kan det vere verdt å nemne at Art School Confidential har komme som film, og sikkert nok er på veg til landet snart. Forhåpentleg!

Like god som sist, og som gongen før det. Eg simpelt hen elskar den spolerte liksom-julefilmen.

No har eg sett denne filmen før, og sidan eg ikkje skreiv så mykje forrige gong, så får eg fylle ut litt betre her. Eg hadde før eg såg han første gong ingen store forhåpningar til filmen, ettersom eg trudde det var endå ein julefilm komedie. Men vrien der «julenissen» er alkoholisert forbrytar er ganske morosam.

Veldig god vri av ein jule-film. Passe mørk.