10 filmar å vente på i 2012

Dei tre siste dagane har eg lista opp det beste sett i 2011. Det er på tide å sjå framover i 2012 og alt det nye som kjem. Mange store titlar er allereie klare, og forventingane er høge til desse.

I løpet av sju år med Filmdagbok har eg aldri laga ei slik liste. Det blir spennande å sjå kor mange av titlane som vil dukke opp på topplista om eit år. Desse ti filmane er henta ut av ei liste på rundt tretti som eg har. 2012 kan vise seg å bli eit spennande år med originale sci-fi-filmar. Og eit år der mange kjente regissørar gjer comeback.

  • Antiviral. Brandon Cronenberg er sonen til David Cronenberg. Antiviral er debutfilmen hans og handlar om eit dødeleg virus. Det kan bli bra. (Det kan òg Cosmopolis bli, den nye filmen til faren).
  • Moonrise Kingdom. Wes Anderson sin første live-action film pÃ¥ fem Ã¥r. Eit stjernespekka galleri, mellom anna Bruce Willis og Bill Murray. Uansett handling er dette noko eg ser fram til.
  • The Hobbit: An Unexpected Journey. Neste Ã¥rs store julefilm blir Tolkiens The Hobbit, filmatisert av Peter Jackson. Videobloggar og første trailer har allereie bygd opp skyhøge forventingar.
  • American Pie: High School Reunion. Trettan Ã¥r etter American Pie og ni Ã¥r etter American Wedding er gjengen samla nok ein gong. Eg vaks opp med filmane og har sett dei utallige gonger.
  • Looper. Det har vore stille rundt Rian Johnson i nokre Ã¥r. Sidan The Brothers Bloom i 2008 har Brick-regissøren latt langfilmane vente pÃ¥ seg. Med Looper angrip han sci-fi-sjangeren, og Devin Faraci hjÃ¥ Badass Digest har allereie skrytt ein uferdig versjon opp i skyene.
  • Fuck Up. Gjengen frÃ¥ den norske TV-serien Dag stÃ¥r bÃ¥de bak og framfor kamera i Fuck Up. Som stor fan av Dag er dette ei god nyheit. Traileren lovar ogsÃ¥ godt.
  • Cabin in the Woods. Det blir sagt om Cabin in the Woods at Joss Whedon har gitt horror-sjangeren eit nytt løft. Filmen har allereie gÃ¥tt pÃ¥ festivalar, men kjem ikkje pÃ¥ kino før neste Ã¥r.
  • Jeff Who Lives at Home. Brørne Jay og Mark Duplass har fÃ¥tt med seg Jason Segel i denne komedien. Duplass-brørne er mest kjent for Cyrus som kom i 2010, men har laga fleire gode budsjettkomediar.
  • Chronicle. Ein film eg veit lite om, men som lokkar med ei historie om ungdommar med superkrefter. Ting vil gÃ¥ galt.
  • Gravity. Children of Men-regissør Alfonso Cuarón skal lage sci-fi med George Clooney og Sandra Bullock. Eg har sansen for Children of Men, sci-fi og Sandra Bullock.

20 beste: Filmar i 2011

Filmdagbok presenterer tre lister med favorittane i løpet av 2011. Du kan lese alle listene på beste film 2011 etter 3. januar 2012.

Dett er lista over dei beste filmane eg såg i 2011, som kom i 2010 eller tidlegare. Rekkjefølgja er kronologisk etter dato filmane blei sett.

20 beste: Filmar frå 2011

Filmdagbok presenterer tre lister med favorittane i løpet av 2011. Du kan lese alle listene på beste film 2011 etter 3. januar 2012.

I 2011 har eg sett mykje god film. Det beste av det beste er no samla i to lister. Det er ei liste med filmar som kom i 2011, og det er ei liste med andre gode filmar eg har sett i 2011.

I denne lista er det filmar frå 2011. Lista er sortert i alfabetisk rekkjefølgje. At ein film var betre enn alle dei andre hadde forsåvidt vore greitt, men å rangere ti forskjellige filmar blir eit mas. På Filmdagbok likar vi (les: eg) ikkje mas.

  • Atlas Shrugged: Part I (2011) leverte ei god oppbygging til det som er ein tenkt trilogi. Framtida er derimot usikker, dÃ¥ filmen fekk dÃ¥rlege salstal.. Eg lot meg derimot begeistre.
  • Batman: Year One (Video 2011) er den beste, nye animasjonsfilmen eg har sett i 2011. Det er omtrent sÃ¥ bra som Batman og DC Universe Original Animated Movies kan bli.
  • Bridesmaids (2011) kunne eg tenke meg Ã¥ sjÃ¥ igjen før han var ferdig. Med rett manus viser filmen at jentekomedie ogsÃ¥ kan vere vulgære og morosame. Samtidig har filmen hjerte, og Kristen Wiig.
  • Drive (2011) vil hamne pÃ¥ mange topplister, og ikkje utan grunn. Nicolas Winding Refn har bakt ei kake full av spenning, og kaker er gode greier.
  • Hanna (2011) er min favorittfilm for 2011. Sterkt drama og feit vald, hand i hand. Saoirse Ronan fÃ¥r utfolde seg i regissør Joe Wright sitt nærvere, og resultatet er elektrisk. Forøvrig ein av mine favorittregissørar.
  • Midnight in Paris (2011) var Ã¥rets film frÃ¥ Woody Allen. EndÃ¥ ein av mine favorittregissørar, men det betyr ikkje gratisbillett pÃ¥ topplista. Filmen er nok Ã¥rets beste romantiske komedie.
  • Rise of the Planet of the Apes (2011) lurer seg sÃ¥vidt inn pÃ¥ lista. Eg er svak for Planet of the Apes-serien, og dette var den beste blockbusteren i sommar.
  • Source Code (2011). Actionthriller og sci-fi i frisk drakt. Spennande og original.
  • The Lincoln Lawyer (2011) var eit fornuftig filmval av Matthew McConaughey. Ein mann som heller er kjent for forutsigbare, romantiske komediar. Her
  • Win Win (2011) var ein film som gradvis vart betre og betre utover. Ei fin blanding mellom drama og komedie, og eit godt manus.

10 beste: TV-seriar i 2011

Filmdagbok presenterer tre lister med favorittane i løpet av 2011. Du kan lese alle listene på beste film 2011 etter 3. januar 2012.

I 2011 har eg sett mykje god TV. Det beste av det beste er no samla i ei liste. I lista har eg delt inn i sesongar. Det finst seriar som leverer ein knallsterk førstesesong, og det finst seriar som blir betre utover. Inndelinga i sesongar hjelp difor til å sortere ut det beste. Og difor blir lista betre. Lista er ikkje avgrensa til innhald som er blitt produsert i 2011. Likevel er det mykje nytt. Dei fleste seriane eg har sett i løpet av året har vore nye sesongar av faste seriar.

  • Boss sesong 1. Kelsey Grammer er borgarmeister i Chicago i denne fortreffelege Starz-serien. Den politiske arenaen er senter for eit drama med mange mørke sider. Serien styrer unna politisk debatt, og utmerkar seg heller pÃ¥ framstillinga av det politiske spelet.
  • Bored to Death sesong 3. Tredje sesong av HBO-serien har fÃ¥tt til ein god dynamikk mellom seriens tre sentrale personar. Rolla til kvar enkelt har òg blitt tydelegare. Humoren er framleis pÃ¥ plass. Sesongen er diverre altfor kort.
  • Dag sesong 1. Ã…rets beste komedie. Vekslinga mellom mørk komedie og romantikk ser ut til Ã¥ vere greia for meg, og serien er god pÃ¥ nettopp dette. Og sÃ¥ er sesong 2 er omtrent like god.
  • Breaking Bad sesong 4. Denne serien blir aldri dÃ¥rlegare. Det skjer stadig nye ting. Karakterane utviklar seg endÃ¥. Serien overraskar.
  • Game of Thrones sesong 1. Dette er god TV. Her er ein serie som set krav til at ein heng med pÃ¥ det som blir sagt og gjort. Utbytte blir dÃ¥ stort. Produksjonskvaliteten matchar det gode manuset. Ingen grunn til Ã¥ stille spørsmÃ¥l omkring suksessen.
  • Boardwalk Empire sesong 2. Begeistringa for denne har stige. Eg kom aldri inn i første sesong, men andre er klart listemateriale. Framdrifta og konfliktane har blitt tydelegare.
  • Blue Mountain State sesong 1. Pur moro. BÃ¥de første og andre sesong leverer kompakte sett med episodar som gÃ¥r ned pÃ¥ høgkant. Det er barnsleg, mykje skitten humor og utan ei djupare meining. Men timinga ligg i fingerspissane og gjer serien god pÃ¥ sitt
  • Parks and Recreation sesong 2. I andre sesong har serien framleis ny giv, karakterane er etablerte og kjemien sit som støypt mellom dei. Det er først her personar som Ron Swanson blomstrar for fullt. Den underfundige humoren har komme pÃ¥ plass.
  • Koselig med peis sesong 1. Mørk og dramatisk, men samtidig sÃ¥ god pÃ¥ humor. Noreg sitt svar pÃ¥ danske Riget, men utan mystikken? Dyktige folk formidlar eit dyktig manus.
  • Smallville sesong 10 er siste sesong i serien. Sesongen blir brukt til Ã¥ runde av, og det skjer pÃ¥ ein verdig mÃ¥te. Serien fÃ¥r fleire besøk frÃ¥ fortida, og ein nostalgi-trip er ikkje feil.

10 beste: Zombie-film

The Walking Dead kom tilbake på skjermen i USA den 16. oktober. I anledning sesongpremieren for andre runde har eg sett saman ei liste med zombie-filmar. Ei veke mellom kvar episode er litt for lenge å gå utan nye døde på skjermen.

Zombie-film er så mangt. Komedie, splatter, voodoo, satire, samfunnskritikk, skrekk og så vidare. Blant dei mange titlane som finst er ein del som er bra og dessverre mykje som er mindre bra. Formålet med dette innlegget var å hente fram ti filmar som er verdt å sjå. Eg har prioritert mangfald og unngår å rangere filmane denne gangen.

Lista har ei lita overvekt av filmar som er laga etter år 2000, og merkverdig mange innslag frå 1985. At alt på lista er laga etter 1978 betyr ikkje at det ikkje finst gode zombie-filmar frå før 1978. Kjennskapen min til eldre filmar på dette feltet er dårleg og dei få eg har sett når ikkje opp denne gangen.

Det er mange tillegg eg har lyst å anbefale. Resident Evil-filmane (Wikipedia) for dei som er ekstra glad i action. Gates of Hell-trilogien (Filmdagbok) for dei som vil ha mystikk og få zombiar. Norske Død snø frå 2009 (Filmdagbok) som det norsk bidraget som ikkje kom inn på lista. Fido frå 2006 (Filmdagbok) er òg eit humoristisk innslag som har fått god omtale.

Beste film: 2010

2010 går mot slutten. Året har gitt oss mange gode filmar, og i dette innlegget vil eg liste opp dei mest minneverdige og beste, og eit par ord om kvifor dei er med. Det er på sin plass å informere om at eg ikkje har rukke å sett alt! Av filmar eg trur kan ha ein sjanse til å hamne på lista, vil eg nemne The Social Network, Somewhere og Black Swan.

Elles er det nok av filmar som hadde komme med, hadde eg tøyd grensene litt ekstra, men sånn er det berre. Så i noko tilfeldig rekkefølgje. PS: Lista inneheld nokre 2009-titlar som ikkje har vore mogleg å sjå før 2010 (stort sett av premieregrunnar). Dei 13 utvalde er:

Kongen av Bastøy
Historisk, påkosta film med eit alvorleg tema, og fri for tull og humor. Ein gripande historie og godt skodespel.

The Kids Are All Right
Julianna Moore i fri utfolding, men òg sterke prestasjonar over heile linja. Ein god komedie bygd på ein seriøs historie om det å møte sin biologiske far.

Remember Me
I motsetnad til forrige på lista handlar denne meir om å styre unna sin biologiske far. Eit moderne ungdomsopprør som klarar å gripe.

Inception
Om enn mindre komplisert enn forventa og noko forutsigbar, så klarar den halde høgt spenningsnivå og gi oss eit hav av gode effektar som heng i lag med historien.

World’s Greatest Dad
Bisarr og trist komedie med Robin Williams, som på nytt viser at han er veldig god i blandinga av det mørke og komiske. Byggjer seg opp til ein herleg slutt.

Kick-Ass
Sprø og vaken superheltefilm med glorifisert vald og mykje mørk komedie. Ein film av typen som får ein til å riste av fryd og brøle av latter i gode selskap.

Harry Brown
Michael Caine spelar hovudrolla i denne realistiske hemnthrilleren, og leverer si beste rolle på fleire år. Når mannen igjen får ein revolver i handa viser han at det ikkje berre er Clint Eastwood som kan vakne til liv igjen på sine eldre dagar.

The Book of Eli
Ein god og gjerne påkosta post-apokalyptisk film er ikkje å fornekte. Denzel Washington ber filmen støtt og det er mykje god action.

Desert Flower
Festivalfilm under Kosmorama og eigentleg ein 2009-film, men Desert Flower fortenar ein plass med si sterke skildring av rømling og seinare supermodell Waris Dirie si historie.

Mary and Max
Gråbrun og gladtrist animasjonsfilm med eit herleg detaljnivå og ei fin forteljing om vennskap og aldring.

The Road
Den andre post-apokalyptiske filmen på lista, og utan tvil den beste. Dette er omtrent så dystert som det kan bli, og The Road held òg tilbake på mesteparten av forhistoria. Sterk og gripande.

Fantastic Mr. Fox
Den beste animasjonsfilmen eg har sett gjennom året. Her får me ei blanding av Wes Anderson på sitt beste og den gode forteljinga til Roald Dahl, som fungerer veldig godt i lag.

Up in the Air
Ikkje Jason Reitmann sin beste, det skulle litt til å leve opp til Juno. Men som med den, så var Up in the Air ein film som gjorde inntrykk og var ein veldig god film der og då, men som kanskje manglar noko for ettertanken.

… og til slutt nokre bonusfilmar:

The Troll Hunter
Ein gjennomsyra norsk film, med troll og naive nordmenn. Festleg og verdt å sjå.

Scott Pilgrim vs. the World
Artig og usmakeleg antihelt (Michael Cera) sloss seg gjennom eit par for mange kampar, likevel ein liten hit.

Greenberg
Det er Ben Stiller sin tur til å gå i kjellaren og hente fram den depressive karakteren. Men ein komedie likevel.

18 personlege favorittar

Å setje saman filmlister kan vere vrient, då ein ofte ikkje har sett alt som er å sjå innanfor det valde temaet. Ta ei toppliste for 2000-2010. Ingen normal person vil klare å sjå alt som er laga innafor tidsrommet og setje saman ei fornuftig liste. Ei liste vil alltid bli eit personleg utval eller kompromiss ut i frå eit samarbeid.

Unnataket er smalare tematiske lister, gjerne knytt til personar som har vore med i ei overkommeleg mengde produksjonar, eller ein smal sjanger. Med dette i tankane har eg sett saman ei liste over 18 personar innanfor filmbransjen. Det kan vanskeleg kallast ei liste over dei 18 beste, men er 18 favorittar eller personar eg per dags dato held eit ekstra auge til. Lista mi høyrer derimot ikkje til unnataket, då eg på langt nær har fullført filmografien til alle som er med.

Lista kunne ha vore ti gonger så lang, men eg legg meir vekt på variasjon enn å få med alt. Dette for å få fram at me slettes ikkje er eller treng vere eindimensjonale når det kjem til føretrukne filmar.

Woody Allen (1935-)

Woody har gjennom 40 år laga like mange filmar, og er framleis aktiv. Han har vore innom fleire sjangrar, og laga alt frå den ypparste komedie til skikkeleg drama og tøff thriller, stadig vekk med store namn innanfor bransjen, såvel i utlandet som i heimbyen New York.

Zooey Deschanel (1980-)

Zooey kan synge, og gjer det gjerne på film, i «Yes Man» hadde ho si eige, vesle synthpopgruppe, som var eit filmatisk samarbeid med Von Iva. Elles er denne unge kvinna søt, og spelar gjerne i rollar som litt usikker, sjenert. Men kan òg vere på kanten til psykopatisk, som i «Weeds».

Alec Baldwin (1958-)

Alec har dei seinare åra funne seg til rette i rollar som ofte blir skildra som typisk Alec Baldwin. Korleis han er personleg har eg ikkje oversikt over, men det er festleg å sjå han spele den litt sleipe fyren i dress, og ekstra artig når denne personen har ei mjukare side på litt humoristisk vis. Karakteren Jack Donaghy i «30 Rock» er eit godt eksempel.

James Stewart (1908-1997)

James var ei stor stjerne i gullalderen til Hollywood, og er ikkje mindre stjerne i dag. Med ei stemme som både kan fremme autoritet, begeistring og ei forvirrande sjel, utan eigentleg å forandre seg. James Stewart har spela i mange gode filmar av fleire udødelege filmskaparar, og har for min del endå tilgode å skuffe.

Steve Buscemi (1957-)

Med fartstid innanfor både blockbuster og smalare film er Steve sitt ansikt kjent i filmverda. Mine favorittar og grunnen til at eg følgjer Steve er titlar som «Trees Lounge» og «Delirious», og det er alltid kjekt når han dukkar opp i hovudrollar som i desse, eller finn på å lage ein film sjølv.

Amy Adams (1974-)

Både ei pen kvinne og god skodespelar med glimt i auge, som kan ta på seg sprø prinsesserollar og seriøse rollar i drama. Amy har gradvis bygd seg opp eit renommé og har med filmar dei siste åra vist at ho mest sannsynleg er kome for å bli. Held ho fram med å dukke opp i like mange gode filmar i åra framover, og kuttar ut det verste som «Night at the Museum: Battle of the Smithsonian», så er det meir enn grunn nok til å følgje dama vidare.

Jack Nicholson (1937-)

Jack har gjennom 40-50 år levert legendariske prestasjonar. Bl.a. som psykopat er han gull, og trass i alderen har han ikkje blitt mindre aktuell dei siste åra. Av eit mangfald filmar han har vore med i har eg sett altfor få av dei, men prøver stadig meg på fleire. Av desse forventar eg ypparleg skodespel frå Jack si side, og han skuffar sjeldan.

Michael Cera (1988-)

Som regel heldig med å hamne i gode ungdomskomediar. Han hadde òg eit veldig godt utgangspunkt etter å ha slått gjennom i «Arrested Development». Webserien «Clark and Michael» og rolla han spelar som seg sjølv i «Paper Heart» har gjort det lett å like imaget han skapa rundt Michael Cera.

David Cronenberg (1943-)

Har tidlegare laga fleire visuelt gripande og groteske filmar, men ikkje mista fokuset på historia. Før han dei seinare åra smått har endra retning og filmane meir har blitt ei skildring av indre konfliktar på andre måtar enn ei gjennom ytre manifestering.

David Lynch (1946-)

David er ein kunstnar som har trådd inn i filmbransjen og klart seg, han beherskar både streite filmar og meir eksperimentelle saker. Eg både hatar og elskar filmar av han, då han etter min smak har laga noko av det verste og beste som er. Det ligg difor alltid ei spenning knytt opp til det han lagar. Men mest av alt likar eg det han har gjort.

Sofia Coppola (1971-)

Fram til 2010 har Sofia laga tre filmar. Tre forskjellige, gode filmar, som eg godt kan tenke meg å sjå igjen i framtida. Så har ho brukt akkurat så lang tid mellom kvar film at eg har byrja å forvente ein like gjennomført film neste gong, med like gode karakterar, historie og stemning.

Wes Anderson (1969-)

Wes har auge for detaljar, og leverer ofte ei morosam historie som godt kan vere litt trist og alvorleg på same tid. Han har ein stil som er lett å kjenne igjen, brukar skodespelarar eg likar og som spelar litt sære karakterar som ofte fører dialog på den same, brå og tydelege måten som historiane blir fortalt på.

Judd Apatow (1967-)

Stilen og komedien som Apatow dei siste åra har fronta er midt i blinken for mitt vedkommande, med ein smule seriøst undertone blir det lettare å godta antiheltane som ofte er senter for filmane hans, og som ikkje alltid oppfører seg like sympatisk.

Nora Ephron (1941-)

Nora er ein filmskapar eg ikkje har fått utforska heilt endå, og ei som tydeleg har laga filmar av varierande kvalitet. Det beste ho har gjort har likevel fått meg til å halde eit auge med ho, og det viste seg å ikkje slå feil når ho gjekk i lag med Amy Adams og Meryl Streep i «Julie & Julia» i 2009.

Sienna Miller (1981-)

Sienna er først og fremst pen, og heller ikkje blotta for talent. Ho gjorde reint bord som motparten til Buscemi i «Interview» og var ikkje så aller verst som Sedgwick i «Factory Girl» heller. Ho har nok å bevise seg sjølv i framtida, men inntil vidare er dette ei karriere som eg godt kan følgje.

Jason Statham (1972-)

Som regel veit eg kva slags film eg får når den har Jason i hovudrolla, det er action, tøff action. Og Jason passar veldig godt i sentrum av tøff action, mykje takka vere eit steinhardt uttrykk i ansiktet som er så seriøst at det berre må bli godtatt som hardt.

Audrey Hepburn (1929-1993)

Audrey er ei av dei kvinnene frå eldre film eg har mest sansen for. Ho er den pene, smarte, uavhengige kvinna i mange av dei beste filmane sine, og passar veldig godt i desse rollane. Ho kan overraske med ein vanvittig dans i «Funny Face» og vere ung romantikar i «Roman Holiday». Så har ho fått æra av å spele mot både Humphrey Bogart og Cary Grant, som gjer filmane hennar endå meir verdt å sjå.

Charlie Kaufman (1958-)

Charlie har skrive manus til seks filmar, og har endå tilgode å levere noko som blir til ein dårleg film. Tre av filmane er favorittar hjå meg, og dei tre andre må eg få sett igjen. Det er ikkje mindre enn med høge forventingar eg ventar på neste prosjekt.

Beste film: 2009

  1. Funny People
  2. The Boat That Rocked
  3. Whatever Works
  4. The Girlfriend Experience
  5. District 9
  6. (500) Days of Summer
  7. Moon
  8. Män som hatar kvinnor
  9. Adventureland
  10. Paper Heart
  11. The Hangover
  12. Watchmen
  13. Arlen Faber
  14. Zombieland
  15. Drag Me to Hell
  16. Up
  17. I Love You, Man
  18. Away We Go
  19. Star Trek
  20. 17 Again

Etter eit år utan årsliste har eg rørt saman ei liste over favorittane frå 2009. Ein del er nok cirkaplasseringar, men god nok til å få med dei eg tykkjer mest om.

Kor er Avatar? Den er usett. Kva med 2012? Den er død for meg.

Litt om topplasseringen, Funny People, ein av fleire på årslista eg ikkje har skrive om. Dette er utan tvil Judd Apatow sin beste film hittil; vaksen, full av god humor, lett tilgjengeleg, godt drama som står i god kontrast til komedien, lista er lang. Sjå den, det er oppfordringa!

Resten av lista er i stor grad prega av blandinga drama og komedie, pluss ein og anna blockbuster. Om ikkje den heilt store variasjonen, så fullt ut mi liste. Eg har knapt sett ein brøkdel av filmane som kom i år, og har fått mang ein favoritt frå tidlegare år i løpet av 2009.

10 verste: Å elske det å hate

Eventuelt berre ti filmar som ikkje nødvendigvis treng vere dei verste eg har sett, men som eg føler for å uttale meg om ein gong i blant. Som akkurat no.

  1. «The ‘Star Wars’ Holiday Special» — verst i verda
  2. «SuperBabies: Baby Geniuses 2» — nest verst
  3. «Catwoman» — null substans
  4. «Biggles» — grusam, alt ved den
  5. «Who’s Afraid of Virginia Woolf?» — sÃ¥ vanvittig keisam
  6. «Fahrenheit 9/11» — feil gjort, Moore
  7. «Ice Age: The Meltdown» — sovna pÃ¥ kinoen
  8. «This Is Spinal Tap» — oppskrytt
  9. «Sin City» — sovna
  10. «The Da Vinci Code» — mykje tullball

100 beste: Total Sci-Fi Online

Total Sci-Fi Online har laga ei liste over det dei meinar er dei hundre beste sci-fi-filmane. Eg har utheva dei filmane eg har sett, som er 73 av 100. Opne innlegget for å sjå heile lista.
Les resten av innlegget »

1 / 212