Med verken eit hat- eller elskforhold til Adam Sandler håpa eg på det beste i denne tilbake til 1980-talskomedien. Tittelen gir tydelege hint til musikk, og det er her filmen scorar flest poeng. Ei blanding mellom kjent og mindre kjent, men dog fengande popmusikk live og på lydsporet er det som styrer humøret her. Personar og problem blir platte og filmen treff aldri godt i jakta etter sympati for hovudrollane. Så er den heller aldri veldig dårleg, men berre keisam innimellom ein del humoristiske innslag som fungerer tilfredsstillande nok. Kunne gjort seg om Barrymore ikkje var så fordømt ordinær.
